Hvordan kan jeg være «korsfestet med Kristus»?

«Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.» Galaterne 2,19-20.  

Ja, dette er sentrum i kristendommen, den faste grunn i troen på Kristus. Inntil dette blir sant for den enkelte, er det jevnlig nederlag og fiasko. Så lenge man lever selv, blir det bare elendighet, for i oss selv – i vårt kjød – bor det intet godt. (Romerne 7,18) Ingen makter av seg selv å vandre i Kristi fotspor, å gjøre Guds vilje, å holde Guds bud.

Hvert menneske er etter kjødet helt fordervet, uforbederlig, kraftesløst og umulig. Jo mere man forsøker å gjøre det gode, dess mere finner man ut at det er håpløst. Hva skal vi gjøre med slikt et helt igjennom fordervet og umulig menneske? Med denne erfaring og denne erkjennelse, med denne sorg og i denne nød, åpner Gud våre øyne for at vi ble korsfestet med Kristus, at det ikke bare var vårt skyldbrev som ble naglet fast til korsets tre (Kolosserne 2,14), men også selve skyldneren.

Kristi verk innbefatter dette. Faderen regner slik. Det er slik. Paulus kunne i sannhet si: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv». Det kan man jo heller ikke si, og bør for alt ikke si, all den tid man ikke lever et seirende liv. Hvis jeg for eksempel blir fornærmet, sint eller bekymret, og sier at jeg ikke lenger lever selv, men at det er Kristus som lever i meg – da blir det jo det samme som å si at det er Kristus som blir fornærmet, sint og bekymret, at det er Kristus som synder, og det ville jo være formastelig! Hvem lever vel et helt igjennom seirende liv i denne verden? Det gjør hver den som – ved tro er korsfestet med Kristus, hver den som ikke lever lenger selv!

Det er da denne stilling, kjære leser, som det gjelder å innta, og som det er om å gjøre å forbli i, etter at man endelig en gang har fått nåde til å innta den. Dette er store og ufattelige ting! Men Gud er også stor, og hans navn er Under! Det er han selv – han som i sin godhet har funnet for godt å kalle oss til noe så stort – som skal gjøre så forferdelig storverk i oss. (1. Tessaloniker 5,23-24)

Å være korsfestet med Kristus

Men enhver kan forstå at ingen streber etter å gripe troen på at man er korsfestet for noe som man elsker å beholde. Altså: før man kan gripe troen på å være korsfestet med Kristus, må man være gått trett av seg selv og alt sitt eget, ja man må være dødstrett av synden og all selvvirksomhet, slik at man er takknemlig for å kunne bli korsfestet med Kristus, takknemlig for å få ham som Herre over og leder av sitt liv.

Når man har fått en slik innstilling, da vil Gud også sørge for at man får anledning til å gripe troen på å være korsfestet med Kristus.

To ting trenges altså for å bli korsfestet med Kristus: 1. Å ville det. 2. Å tro det.

Ta sitt kors opp hver dag

«Da sa Jesus til disiplene sine: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.» Matteus 16,24.

«Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Lukas 9,23.

Vi ser herav at det ikke er noen selvfølge å etterfølge Kristus, selv om man er omvendt. Men hvis noen virkelig vil følge ham etter, da får han her grei beskjed om hva han må gjøre, hvis det skal lykkes.

Det store spørsmål så lenge vi er her til huse, det er og blir hva vi gjør med egenviljen vår. Det er dette alt dreier seg om! Vi har alle en kolossal og mangfoldig egenvilje, som står Guds vilje imot. Det er da innlysende at ikke begge disse motstridende viljer kan skje samtidig. Gjør jeg min egen vilje, da bryter jeg Guds vilje. Gjør jeg Guds vilje, da har jeg også brutt, eller fornektet, eller korsfestet, min egen vilje.

Vil jeg gå den samme vei som Jesus har gått, den vei han har banet, da må jeg hver dag fornekte min egen vilje og ta opp det kors hvortil min egenvilje skal nagles; for det gjorde Jesus. Slik er hans fotspor.

Kristus levde som korsfestet hele sitt liv. (Hebreerne 12,2) Han er Mesteren i dette. Og han lærer det fra seg til sine disipler. Når det heter at Kristus fordømte synden i kjødet (Romerne 8,3), da betyr dette nettopp at han fornektet eller fordømte egenviljen, så denne aldri kom til utførelse.

Å være korsfestet med Kristus, det vil også si at man i praksis, i det daglige liv, uavlatelig sier «nei, nei» og atter «nei» hver gang man fristes. Å samtykke og si «ja, ja», det ville være å stige ned av korset. Vi skal gjennom alle slags fristelser inn til livet. Det blir det samme som en stadig servering av «nei» til all egenvilje. Her gjelder det å være trofast, og ikke gjøre noen unntagelser, samt aldri å bli trett av å si «nei».

Et utdrag fra boken «Jeg er korsfestet med Kristis», som først ble publisert i januar 1937 av Skjulte Skatters Forlag.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag