Hvorfor bare å gjøre gode ting ikke nødvendigvis behager Gud

Nylig fikk jeg anledning til å hjelpe til med en jobb i lokalmenigheten vår. Jeg er funksjonshemmet og derfor er det mye jeg ikke kan gjøre, så å finne en oppgave jeg kunne gjøre, og som bidro til Guds arbeid og å gjøre godt for andre var noe spesielt og jeg var oppriktig glad for å gjøre det.

Det begynte i hvert fall slik. Da jeg begynte å jobbe reagerte ikke folk slik jeg ønsket, og alt tok mye lenger tid og mer energi enn jeg hadde forventet.

Resultatet var ganske naturlig stress. Jeg ble frustrert fordi andres mangler hindret meg i å gjøre en god jobb.

Hva annet kunne jeg gjøre?

Jeg visste at denne frustrasjonen, denne utålmodigheten, ikke var riktig. Men hva annet kunne jeg gjøre? Jeg tenkte på det. Kanskje var de andre veldig opptatte, kanskje hadde de alt for mye arbeid, kanskje var det gode grunner. Med denne logikken kom roen tilbake til en viss grad. Men det løste egentlig ingenting; det var bare å legge et lokk over forholdet, klart til å koke over igjen ved neste stressfaktor – neste gang ting ikke gikk etter planen min.

Jeg jobbet tett med min yngre bror på prosjektet. Vi har vokst opp sammen og jeg kjenner svakhetene hans nesten like godt som mine egne. Jeg vet at han blir like frustrert som jeg når folk ikke gjør det som er trenges.

Men jeg så ikke den frustrasjonen mens vi jobbet. Jeg så ingen irritasjon og utålmodighet. I stedet så jeg fred. Ikke at han lente seg tilbake og ikke gjorde noe,  men en aktiv fred som fikk ting gjort uten å forstyrre. Virkningen av holdningen hans var langt bedre enn virkningen av min. Ingen smak av frustrasjon. Ingen krav eller press på andre. Bare å få jobben gjort etter beste evne.

Jeg tenkte på Kolosserne 3,23 da jeg så på ham: «Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.»

Å gjøre ting på en måte som behager Gud

Det gjorde lillebroren min. Selv om vi arbeidet med akkurat samme oppgave, forsøkte jeg bare å fullføre oppgaven. Men hans fokus var å gjøre det på en måte som behaget Gud. Han valgte ikke å være enig med irritasjonstankene og å være tålmodig i stedet. Han valgte ikke å følge sin naturlige tilbøyelighet til å mase på folk og fortelle dem at de ikke gjorde det godt nok. I stedet snakket han med respekt og takknemlighet. Han sørget for at hans oppførsel var rett for Gud, og alt annet falt på plass.

Å fullføre oppgaven i tide ville behage mennesker – og mange av dem ville ikke engang vite hvor utålmodig jeg hadde vært. Men en oppgave utført med frustrasjon og utålmodighet kan ikke tekkes Gud.

Det var mine krav, min stolthet og min lyst til å bli anerkjent som forårsaket min uro. Problemet var ikke «de andre». Det er sant at «de andre» ga meg anledning til å bli irritert og frustrert, men det var opp til meg hva jeg gjorde med muligheten.

Jeg kan velge å gi opp min egoistiske tenkemåte og velge å følge Jesus i stedet – å endre holdningen min, slik at det jeg gjør ikke bare ser bra ut på utsiden, men virkelig behager Gud.

Er det virkelig mulig? Absolutt. Jeg vet det fordi jeg har sett det i min yngre bror.

Og ved Guds nåde vil det også bli virkelighet i livet mitt.