Hvorfor du aldri trenger å bli motløs igjen

Hvor motløshet og tvil egentlig stammer fra

Mismot og forsagthet har kun ett opphav, nemlig: synd. Den som ikke gjør synd på noen som helst måte vil umulig kunne bli motløs. Men man behøver ikke å bli motløs når man har syndet. Det står ikke skrevet: «Motløs er de som har fått sine overtredelser tilgitt», men tvert imot: «Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt». (Romerne 4,7)

Motløshet kommer av at man først synder og så tviler. Hva tviler man på? At synden er tilgitt i samme sekund som den er bekjent – at den er fullkommen tilgitt og glemt for evig, at Gud elsker oss allikevel, selv om vi har syndet, at man har rett til å være frimodig allikevel, at det nytter å be, osv.

Hvorfra kommer denne tvil? Fra vår motstander, djevelen, løgneren. Hvorfor tror du på ham? Er det ham du søker? Har du tillit til ham? Er det hans ord du gjemmer og bevarer i ditt hjerte? Hvem har han frelst og gjort salig?

Når man først er blitt motløs, hva så? Jo, ved det har man tapt resten av sin motstandskraft. Følgelig får synden enda mer makt over en, slik at det ikke bare blir med den ene synd som gjorde meg motløs, men det blir en hel serie av synder – en periode hvor synden behersker en på forskjellig vis; hvor det legges synd til synd.

En troens strid

Men det trenger ikke å være slik for en eneste sjel. Enhver kan lære å stride troens gode strid og vandre i troens frimodighet og være ved godt mot under alle forhold, også når man har falt.

Denne troens strid kan deles i to deler. Det ene er å vandre trofast i Ånden og ved tro, fra stund til stund, våkende og stridende, så man ikke samtykker i noen fristelse, så man ikke fullfører kjødets lyst, slik at det ikke unnfanges synd av noen slag. (Galaterne 5,16; Jakob 1,15) Da er man fullkommen sikker på å holde motløshet borte, fullkommen sikker på å beseire Satan. Da finner han ingen inngang, ingen hul i rustningen som han kan skyte sine brennende piler gjennom.

Den andre del av troens strid består i å beseire Satan, anklageren, og fordrive ham når man har syndet. Dette siste er det viktigste, siden det er det alminneligste og det man først trenger å lære for å stå mot Satan.

Satan, anklageren, er en løgner

Når man har syndet, kommer anklageren straks og bebreider en. «Så mange ganger», sier han. «Ja, det er sant», sier sjelen. «Det er ingen greie på deg», fortsetter Satan. «Nei det er sant», innrømmer man. «Og aldri blir det noen greie på deg heller», påstår han. «Nei, det ser ikke slik ut», jatter sjelen med. «Hva har du på møter å gjøre?» «Nei, man har vist ingenting der å gjøre.» Hvis man kommer på møtet, sier Satan: «Det passer ikke for deg å be». «Nei vel.» «Hvis du avlegger et vitnesbyrd, er du en hykler.» «Ja, det er best å tie», tenker sjelen. «Du kan ikke synge høyt, for da tror man at du har seier», sier Satan. «Ja, det er sant», mener sjelen.

Anklageren snakker som om han er en sannhets apostel! Jo, jeg takker! Var det da ikke sant, alt det han sa? For det første var det ikke det. For det andre var meningen løgn også der hvor bokstaven var riktig. For det tredje må jeg tilføye: Og hva med alt det han fortiet da?

Da kommer spørsmålet: Hadde du ikke noe sant å si ham? Ikke ett eneste Guds ord? Ikke ett eneste våpen? Nei, du var en dårlig stridsmann. Du var overhodet ingen stridsmann! Du overga deg straks til fienden. Du gjorde ikke ett eneste sverdhugg for din egen sjels frelse eller for din høvding! Du strakk villig begge hender ut til motstanderen og lot ham ta dine våpen og sette håndjern på deg for å gjøre med deg hva han ville.

Våpen som man kan slå tilbake med

Det er ikke for å leke «tyven – tyven» vi er her i verden. Du må mønstre de stridendes rekker og kjempe inntil blodet mot vår arge motstander, både for din egen og for andre sjelers skyld. Vi må iføre oss lysets våpen, Åndens sverd som er Guds ord. Med dette kan vi i alle tilfeller fordrive og beseire Satan.

Når du har syndet, når du har falt, så stå opp igjen straks; bekjenn din synd, så vet du helt sikkert ifølge sannhets ord at den er utslettet straks. (1. Johannes 1,9) Når Satan anklager, så hugg løs på ham med dette sverd. Gi ham også noen hugg med 1. Johannes 2,1-2, samt med Salomos Ordspråk 24,16. Minn ham om at han lot den rettferdige bli korsfestet, at han har tapt slaget, at han har ingen del i deg.

Kristus elsker deg! Han forsvarer deg! Han tilgir deg gjerne! Og selv om du – som Tordenskjold – skulle bli trengt av fienden så du blir nødt til å hoppe i sjøen under kuleregn, så ta også du sverdet med deg i munnen, vær ved godt mot, og overgi deg aldri for fienden. Si hver gang som Tordenskjold sa: «Den gang ei!»

Dette å beseire og fordrive Satan (motstanderen, løgneren, anklageren) når man har syndet, er overmåte viktig. Best er det selvfølgelig å seire i fristelsen, så man ikke på noen måte gjør synd; men om man taper et slag, så gjelder det så mye mer å vinne det neste! Det første slaget dreier seg om en eller annen synd i tanke, ord eller handling. Har man tapt dette, blir der straks krig igjen – om motløshet eller frimodighet. Det er kun ett av to utfall i hvert enkelt tilfelle. Enten seirer du, eller du blir beseiret.

Hvem tror du på? Hvem følger du?

Satan anklager Guds utvalgte dag og natt. (Åpenbaringen 12,10) Men Kristus forsvarer oss dag og natt. (1. Johannes 2,1) Hvem tror du så? Hvem har rett? Hvem av dem taler sant?

«For Gud ga oss ikke feighets [motløshets] ånd …» 2. Timoteus 1,7. Hvor har du så fått den fra? For hvem har du åpnet øre og hjerte? Mot hvem har du vært lydig? Hvem har du vist tillit? Hvem har du motstått? Hvem har du underordnet deg?

«Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere.» Jakob 4,7. «Stå ham imot, faste i troen!» 1. Peter 5,9. «Og gi ikke djevelen rom.» Efeserne 4,27. Hvem har du lukket opp for? Hvem har du gitt rom?

Vår fremtid og håp!

Av alt hva i meg er, formaner jeg hver sjel som av hjertet – og for enhver pris – vil bli kvitt synden: Vær ved godt mot! Vær frimodig! Hold ut! Om den sterke Satan alltid er imot deg, så er den sterkere Kristus alltid for deg! Takk og lov og pris! Seieren vil bli din til slutt! Satans arbeid er å anklage alle som faller. Kristi gjerning derimot er å forsvare, støtte og oppreise alle dem som faller. (Salme 145,14; Salomos Ordspråk 24,16; 1. Johannes 2,1)

Du kan umulig beseire Satan med følelser, meninger, ønsker, og drømmer! Du må slå ham med sverdets egg, med Guds eget nøyaktige ord. Væpne deg nå, med sannhets ord i ditt hjerte og ved din side. Ha alltid dine våpen klare! Så snart du fornemmer det aller minste i din tanker som strider mot sannheten –så slå til! Skulle du allikevel komme til å synde, og du hører anklagerens røst: «Ja, men det er jo sant at du har gjort dette, og du er slik og slik», så svar: «Ja, men jeg vet også noe annet som er sant». Og gi ham så det glatte lag med passende skriftsteder! Spar ikke! To eller tre skriftsteder kan jage ham langt bort; han er jo mørkets fyrste, og i lyset (Guds ords lys) kan han umulig holde ut.

Takk og lov og pris! Vår fremtid er lys og lang! Og håpefull! Frem, krigsmenn, til kamp og seier – med sverd! Bruk Åndens sverd som er Guds levende, sanne, uforgjengelige ord. Det er saker som biter. Så blir motstanderen motløs – og ikke du!
Dette er en redigert versjon av en artikkel som først be publisert med tittelen «Motløshet» i BCCs menighetsblad «Skjulte Skatter» i februar 1927.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag