Hvorfor er det så lett å bare «følge strømmen»?

Det er en tendens som stikker dypt i oss som mennesker, nemlig ønsket om å «passe inn» og bli godtatt av samfunnet rundt oss. Dette gjør at vi tilpasser oss omgivelsen for å «passe inn» i en ønsket form.

På mange måter er dette en god og nødvendig ting. For at et samfunn skal fungere er man nødt til å ha noen felles verdier og spilleregler som alle er enige om.

Samtidig medfører ønsket om å passe inn og bli godtatt til at vi mennesker har opparbeidet oss en evne som «flokkdyr». Vi vil helt naturlig og uten anstrengelser følge det som er ansett og anerkjent i tiden. Vi ser dette på mange områder, blant annet holdninger, politiske svingninger, måten vi snakker og oppfører oss på, mote og musikk.

Hvilket standpunkt tar jeg?

Personlig har jeg blitt nødt til å spørre meg selv hvordan jeg vil forholde meg til dette. Jeg vet at majoriteten av menneskene i samfunnet rundt meg har bestemte meninger og synspunkter når det gjelder sentrale verdispørsmål. Samtidig vet jeg at jeg som kristen bør forholde meg til det Guds ord sier om disse spørsmålene. Når da disse to synspunktene ikke stemmer overens, må jeg nødvendigvis «falle ned» på et synspunkt. For eksempel i spørsmål som angår ekteskap og familieliv, hvor det i dagens samfunn i stor grad forventes at man skal tolerer og akseptere at mennesker kan leve sammen som et ektepar uten å være gift.

I 1. Kongebok 18 kan vi lese historien om Elia, som var den eneste som var blitt igjen av Guds profeter i en ugudelig tid hvor folket hadde henfalt til å dyrke gudebilder. Dette ble de også oppfordret til av kongeparet i landet, som hadde påvirket folket i denne retningen. Elia samlet da folket sammen på fjellet Karmel, som beskrevet i 1. Kongebok 18,21: «Da trådte Elia fram for alt folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba’al er det, så følg ham! Men folket svarte ham ikke ett ord.»

Det er veldig iøyenfallende å legge merke til at folket ikke svarte et ord. Folket hadde latt seg drive med av kongens avgudsdyrkelse. Når Elia da stilte frem for dem et valg om at de enten måtte velge Gud eller avgudene kunne de ikke svare hva de egentlig ville.

Slik blir det også med oss, om vi lar oss drive med av enhver tidsånd, de tanker, ideer og meninger som er gjeldende i tiden. Når vi blir stilt på valg om hvem vi vil tjene, klarer vi ikke å velge. Vi blir kraftesløse mennesker, ute av stand til å ta et klart standpunkt og stå for noe.

Gud har helt andre planer for menneskene. Paulus skriver i Efeserne 4,14, «for at vi ikke lenger skal være småbarn og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep». Paulus oppfordrer altså oss som kristne til ikke å la seg påvirke av alle mulige slags åndsretninger og ideer, men at vi heller «Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus». Efeserne 4,15.

Han skriver videre i Efeserne 4,17 at vi ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer, «som følger sitt tomme sinn». Å følge sitt tomme sinn betyr egentlig å leve et ubevist liv, hvor man bare lar seg drive med av det man føler for i øyeblikket. Når sinnet er tomt, blir vi også et lett bytte for all slags påvirkning, og det letteste for oss som mennesker å gripe til er alltid det som ligger nærmest for hånden til enhver tid. Det er naturligvis den til enhver tid rådende tidsånd.

Rustet til kamp

Paulus skriver videre i Efeserne 6,12  om at vi ikke har «kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet».

Ondskapens åndehær samarbeider med Satan, og ønsker å påvirke menneskene i en bestemt retning, for at de skal gjøre hans vilje. Til dette bruker de tidsånden. Det finnes tallrike eksempler på at denne tidsånd har medført ufattelige grusomheter og overgrep. Men unnfallenhet, egoisme, slapphet og likegyldighet er nok vel så aktuelle problemstillinger. Tidsånden i dag påvirker oss jo veldig i retning av å realisere seg selv, leve livet og tenke på seg selv og egen komfort og tilfredsstillelse. I kjølvannet av dette følger en masse vanskeligheter, oppløsninger av familier fordi far eller mor er mer interessert i å tilfredsstille egne behov, ødelagte ekteskap og samliv fordi den ene eller begge parter ikke kan tilfredsstille egne lyster og begjæringer innenfor ekteskapets rammer, osv.

Paulus oppfordrer oss til å ta på oss Guds fulle rustning, og gjøre motstand på den onde dag. Men når er det den onde dag? Jo, når jeg fristes, når Satan kommer med sine forslag, og jeg kjenner at lysten til å leve etter mine lyster og begjæringer strømmer på og nærmest «overrumpler» meg. Da gjelder det å være rustet, og å gjøre motstand! Gjør jeg det, skal jeg også kunne klare å bli stående, etter å ha overvunnet alt.

Denne rustningen består av sannhet, rettferdighet, fred, tro og frelse, og gir meg alt jeg trenger for å stå imot tidsånden og de rådende tanker som er imot Guds plan og vilje. Betingelsen for at jeg skal bli rustet ut med denne er at jeg selv er villig til å forplikte meg til å holde Guds bud, selv om verdens tanker og ideer går stikk imot Guds ord. Velger jeg dette, og står fast i min beslutning, vil Gud selv styrke meg og gjøre meg i stand til å bli stående i denne kampen.

Løftene for de som blir stående, de som seirer, kan vi lese om i Johannes’ Åpenbaring 2 og 3. De skal blant annet få «ete av livets tre, som er i Guds Paradis». Åpenbaringen 2,7. «Jeg vil gi ham morgenstjernen.» Åpenbaringen 2,28. «Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler.» Åpenbaringen 3,5. «Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra.» Åpenbaringen 3,12. «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone.» Åpenbaringen 3,21.

Det er altså store løfter for å seire over Satan og tidsånden. Nå spørs det bare om jeg er villig til å betale prisen!