Hvorfor jeg ikke ber om å være en tålmodig mor

Å være en tålmodig og god mor har vært målet mitt siden jeg fikk mitt første barn. Jeg vil at barna mine skal vokse opp i et trygt, kjærlig miljø, hvor de føler at de kan være seg selv og elsket for det. Det var imidlertid veldig vanskelig for meg å våre tålmodig med barna mine, inntil jeg en kveld så det å være en «tålmodig mor» fra en helt annen vinkel. Jeg har ikke bedt om å være tålmodig med barna mine siden den gangen.

Hva gjorde jeg galt?

Det var en vanlig kveld med legging av barna. Jeg var mer sliten enn vanlig, hadde hodepine, og kunne ikke vente til barna sov så jeg kunne slappe av litt.

Vi gikk gjennom leggerutinene med å lese bøker, tannpuss, bønner og kos, men jeg følte så mye irritasjon inni meg. Jeg ba og ba om at jeg måtte være tålmodig med barna mine.

På slutten av kvelden skammet jeg meg over hvordan det hadde blitt. Mine barn gråt på grunn av måten jeg snakket til dem på, og jeg var absolutt ikke den mor som jeg ønsket å være.

Jeg ba og spurte Gud hva jeg gjorde feil og hvorfor jeg ikke kunne være tålmodig og god mot barna mine, uansett hvor sliten jeg var. Jeg fortalte Gud akkurat hvor sliten jeg var og forklarte i detalj mine personlige behov som mor. Da ble det veldig klart for meg det var egoisme som var kilden til min irritasjon – jeg følte at mine egne behov ikke skulle bli ivaretatt.

I det øyeblikket gjorde Gud det veldig klart for meg at jeg var veldig egoistisk og at jeg ba om feil ting. Det står skrevet i 1 Korintier 10,24: «Ingen må søke sitt eget, men heller det som er til gagn for nesten», og i 1 Korinter 13,5 at kjærligheten ikke søker sitt eget. Jeg skjønte at i stedet for å fokusere på hva som var best for barna mine, ba jeg om tålmodighet for å takle oppførselen som forstyrret mine planer. Jeg prøvde å være akkurat tålmodig nok til å komme gjennom leggerutinen til jeg kunne slappe av, når jeg skulle ha vært fokusert på barna og deres behov og vist dem hvor viktig og elsket de er.

Den oppdagelsen forandret alt for meg.

Hva krever Herren av deg?

Ikke lenge etter den kvelden ba jeg Gud om å gi meg et bibelvers for å styrke og veilede meg som mor. Jeg tok opp telefonen min og søkte etter «tilfeldig bibelvers». Den jeg fikk, var Mika 6,8: «Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?»

Dette skriftstedet har vært en veileder for meg. Er jeg rettferdig i hvordan jeg behandler barna mine, eller forventer jeg mer av dem når jeg er trøtt eller ikke føler meg bra? Viser jeg kjærlighet i det jeg gjør? Og har jeg behov for Guds kontinuerlige hjelp og nåde i løpet av dagen?

Jeg ber ikke lenger jeg om tålmodighet som er avhengig av hvordan barna mine oppfører seg. I stedet ber jeg om at Gud vil hjelpe meg å vise kjærlighet og gjøre det som er best for barna mine. Jeg har opplevd at det å be på denne måten har helt forandret måten jeg ser på ting på. Det viktige er ikke hvordan barna mine oppfører seg for å passe inn i min agenda eller mine behov, og at jeg må være «tålmodig» til tross for at ting ikke går som planlagt. I stedet dreier det seg om hvordan jeg kan vise dem kjærligheten og godheten de trenger i det øyeblikket.

Denne tankegangen er ikke noe som har forandret meg på et øyeblikk. Jeg opplever at jeg hver dag, og ofte flere ganger i løpet av dagen, igjen må ta beslutningen om at jeg vil gjøre det som er best for familien min.

Jeg kan være den mor jeg ønsker å være

Det som er «best for familien min» kan i løpet av dagen faktisk være at jeg tar litt tid å ta vare på meg selv, slik at jeg har nok energi til dagens gjøremål. Kanskje er det å planlegge at mine barn kan leke med andre, slik at jeg kan ha sosialt samvær med andre mødre, som jeg også trenger. Andre ganger må jeg avlyse ting som ville slitt meg ut og i stedet ta barna mine ut på en tur i skogen. Da får de ut sin energi og jeg bruker tiden til å lade mine batterier.

Hver dag lærer jeg mer om hva som fungerer eller ikke fungerer for familien min. Det viktigste for meg er å lytte til den lille stemmen i hjertet mitt som styrer meg i hver ulike situasjon. Når jeg vandrer ydmykt med min Gud og søker å vise kjærlighet i stedet for å søke mitt eget, så kan jeg være den gode og kjærlige moren som jeg vil være.

«Og den salvelsen som dere fikk av ham, den blir i dere, og dere trenger ikke til at noen skal lære dere. Men som hans salvelse lærer dere om alle ting, så er det også sannhet og ikke løgn. Bli i ham, slik som den lærte dere.» 1. Johannes 2,27.

Dette er ikke stressende for meg. Jeg synes det er veldig beroligende å vite at Gud kan snakke med meg, kanskje om hvordan jeg må legge til side oppgaven jeg holder på med og fokusere på barnet mitt, å be barnet mitt om tilgivelse for noe jeg har sagt eller gjort, eller hvordan jeg kan knytte bånd med hvert barn med hver sin unike personlighet, slik at de kan vokse opp med den barndommen og de barndomsminnene som jeg ønsker for dem.