Hvorfor kan Jesu evangelium best beskrives som «Veien»?

Når man skriver et stykke eller en bok, da setter man en overskrift, og i denne overskrift er hele stykkets eller bokens innhold uttrykt. Overskriften uttrykker hva det dreier seg om.

En beskrivelse av evangeliet

Når vi skal uttrykke innholdet i Jesu evangelium i all korthet, kunne man gjøre det med mange forskjellige ord. Da er det særlig interessant å se med hvilket ord de uttrykte det i den første tid. Vi ser da at det var alminnelig å uttrykke det med en «vei».

«Hun fulgte etter Paulus og oss, og ropte: Disse menneskene er Den Høyeste Guds tjenere, som forkynner dere frelsens vei!» Apostlenes gjerninger 16,17. Denne kvinne hadde en spådomsånd. Denne ånd visste sannheten og uttrykte det med: frelsens vei. Og da de skulle uttrykke hva Apollos var opplært i, står det: «Han var opplært i Herrens vei.» Apostlenes gjerninger 18,25.

«Men noen forherdet seg og ville ikke tro. De talte ille om Veien* så mengden hørte det. Da brøt han lag med dem …» Apostlenes gjerninger 19,9. «Ved denne tiden ble det ikke lite oppstyr om Veien.» Apostlenes gjerninger 19,23. «Denne Veien forfulgte jeg til døden …» Apostlenes gjerninger 22,4. «Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud …» Apostlenes gjerninger 24,14. «Men Feliks utsatte saken, for han hadde nøye kjennskap til Veien.» Apostøenes gjerninger 24,22.

Å uttrykke budskapet med en vei til frelse er treffende. I den gamle pakt var det egentlig ingen vei. De ofret og syndet og ofret og syndet og kom ingen vei. (Hebreerne 10,1-4) Det Jesus gjorde, uttrykt med to, tre ord, er at han innvidde en vei.

«Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød.» Hebreerne 10,19-20.

Jesus selv sa at den vei som fører til livet, er smal. De troende i alminnelighet tenker ikke på en vei, men på opplevelser, velsignelse og forsoning. Derfor er det ingen utvikling, fremgang eller vekst.

I urskogen uten utvei

Hvor stor betydning det er at Jesus har innvidd en vei, kan vi få et lite inntrykk av om vi tenker oss å være midt inne i en urskog og ikke vet noen vei ut. Er det flere sammen, er det alltid strid om retningen de skal gå, om lære og om arbeidsmetoden og hvem som skal være leder. Men er det en av dem i urskogen som finner en vei, da roper han det ut, og alle får håp. Da er det slutt på tvil og spetakkel, da er det også slutt på striden om hvem som skal være leder. Når de begynner å gå på veien, ser de med en gang hvem som er leder.

Paulus sier: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt.» Romerne 7,18. Vårt kjød kan altså sammenlignes med en veldig urskog, og Paulus skriver: «For da vi var i kjødet, ble de syndige lystene vekket ved loven, og de virket slik i våre lemmer at vi bar frukt for døden.» Romerne 7,5. Få mennesker har funnet veien ut av denne urskogen, og Jakob spør om de ikke vet hvor all ufreden og striden kommer fra: «Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?» Jakob 4,1-3.

Ja, hvorledes har ikke de kristne strevet og forsøkt i alle år for å komme ut av denne urskog av lyster, splid og spetakkel. De har lest Jesu bønn om at alle som tror på ham, skal være ett likesom han og Faderen var ett, og det er talt meget om enhet og forsøkt med allianse og toleranse, men det er ikke blitt bedre.

Israel fikk loven som en hjelp i denne urskogen. Det ble for dem en veldig hjelp til å holde de ville dyr på avstand – til å bremse på synden. Den kunne straffe synden når den kom frem i gjerning, men de kunne ikke ved loven komme til hvile [fra synden]. Loven var maktesløs ved kjødet.

Men det som var umulig for loven, «det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.» Romerne 8,3. Da først fikk menneskene en virkelig hjelp i urskogen. Gud ledet sin Sønn ut av urskogen, og han var lydig. Så når det står skrevet om hva Jesus lærte i sine kjøds dager, da står det: «… lærte han lydighet av det han led.» Hebreerne 5,7-9.

De troende venter i alminnelighet på en velsignelse – noe underlig som skal komme over dem – så de kan komme ut av denne urskogen. De venter på en bortrykkelse likesom Filip opplevde. (Apostlenes gjerninger 8,39) Nei, vi må gå veien slik som Jesus sa: Hver dag ta sitt kors opp og fornekte seg selv, og væpne oss med den samme tanke, «at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Peter 4,1-2.

Utveien

Jesus har ikke gått veien for oss, men han har innvidd den for oss. Jesus ofret seg selv i kraft av en evig ånd. Med den samme Ånd ble de 120 på salen døpt, og vi blir døpt med den samme Ånd til å være Kristi legeme. (Apostlenes gjerninger 2,1-4; 1. Korinter 12,13) Ved denne Ånd kan vi døde legemets gjerninger. Døde dem! Korsfeste kjødet med dets lyster og begjæringer. Da blir det hvile. Dette kalles for Jesu død, som vi alltid bærer med oss i legemet. Den døden gjør ende på synden i kjødet – dyrene i urskogen – og Kristi dyder blir åpenbart i vårt legeme. (2. Korinter 4,10)

Da har vi funnet veien ut av urskogen, og de første kristne var så begeistret over den nye og levende vei og talte så meget om den at budskapet ble bare uttrykt med disse ord: «Herrens vei», «frelsens vei», eller «Guds vei». På denne vei må man ledes ved Ånden. Det går ikke uten lydighet.

Det er virkelig et kongelig liv, med et dødelig kjød hvori der ikke bor noe godt, og så leve Jesu liv midt iblant ugudelige mennesker. Slik gjorde Jesus, og han har gitt oss dette løfte: « Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg òg har seiret og har satt meg med min Far på hans trone.» Åpenbaringen 3,21.

Dette er en redigert versjon av artikkelen «Veien» som ble publisert i BCCs menighetsblad «Skjulte Skatter» i mars, 1961.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag