Hvorfor måtte Jesus dø på korset?

Gud er livets kilde; Han er lys, og i ham er det ingen mørke. (1. Johannes 1,5) Guds motstykke er Satan, og hans rike er mørke og synd. Fra begynnelsen gjorde Gud det klart at synden vil føre til døden. (1. Mosebok 2,17; Romerne 6,23)

Synden skiller oss fra Gud

Da Satan med hans list klarte å bedra Eva, og så Adam, til ulydighet, kom synden inn i deres natur. Denne synden kom mellom dem og Gud som et forheng som skilte dem fra livets kilde. Åndelig sett var de døde ved sine overtredelser og synder. (Efeserne 2,1) Synden hadde kommet inn i verden, som ble forbannet, og alle levende vesener måtte også dø en fysisk død.

Synden som kom inn i Adam og Evas natur ble arvet av alle deres etterkommere. Denne «synden i kjødet» er ikke skyld for begåtte synder, men en sterk tilbøyelighet til å gjøre vår egen vilje i stedet for Guds. Hvis vi følger denne tilbøyeligheten, for eksempel når vi blir fristet, begår vi synd. For å hjelpe sitt folk å bli på den rette veien, ga Gud dem lover som forklarte hans vilje for dem.

Dessverre var folk utrolig svake og ikke ett menneske klarte å holde seg ren fra synden. Faktisk syndet som regel selv de beste av dem daglig i tanke, ord og gjerning. Med andre ord var alle mennesker skyldige, og Satan kunne bruke dette som et skyldbrev mot dem og krevde at de skulle dø. (Romerne 5,12) I templet, Guds symbolske hus på jorden, hang et stort, tykt forheng helligdommen, som symboliserte synden i kjødet som skilte folk fra Gud. Hvis noen skulle gå innenfor forhenget, ville de dø umiddelbart, da ingen synd kunne overleve i Guds nærvær.

Tilgivelse gjennom offer

I sin langmodighet ga Gud folk en sjanse: Ved å ofre et dyr uten lyte kunne folket få tilgivelse. Én gang i året kunne ypperstepresten komme inn i helligdommen med offerets blod, og få forsoning for folket. Ved blodet av et uskyldig offer kunne syndens gjeld betales. (3. Mosebok 17,11; Hebreerne 9,22)

Blod av dyr kunne imidlertid ikke ta bort årsaken til problemet, som var synden i menneskets natur. Etter at deres synder hadde blitt tilgitt, fortsatte folket å synde, noe som betydde at de måtte komme tilbake og ofre igjen år etter år. Ikke engang ypperstepresten kunne hjelpe dem; Han selv var en synder, og offeret var for ham selv like mye som for folket. (Hebreerne 10,1-4)

Gud hatet denne grufulle situasjonen. Hans lengsel var å ha samfunn med mennesker og å frelse dem. Han så etter noen som kunne føre folket ut av den onde sirkelen av synd og tilgivelse. Men til tross for at det fantes rettferdige, gudfryktige mennesker gjennom historien, var ingen av dem uskyldige, og ingen av dem kunne «stå i gapet» mellom Gud og menneskeheten. Så sendte Gud sin egen Sønn for å utføre dette største verket i historien. (Esekiel 22,30; Jesaja 41,28; Jesaja 60,16; Jesaja 63,5; Johannes 3,16-17)

Mennesket Jesus

Jesus var Guds Sønn, men «uttømte seg selv» frivillig og ble «Menneskesønnen» – et menneske med samme menneskelige natur som oss alle. Dette betydde at Jesus ble fristet som oss. Men Jesus var også født av Guds Ånd, og denne Ånd fulgte ham hele livet og ga ham styrken til å utføre oppgaven han hadde blitt sendt til. (Lukas 1,30-35; Filipperne 2,5-8; Jesaja 61,1-3)

«Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset.» Filipperne 2,7-8.  Det var som menneske at Jesus måtte lære lydighet, fordi han, som menneske, hadde sin egen vilje eller synden i kjødet og ble fristet. Der lærte han å fornekte seg selv, «hver dag å ta opp sitt kors» og la synden dø. Resultatet var at han aldri syndet, og var uten synd. (Hebreerne 2,18; Hebreerne 4,15; Hebreerne 5,7-8)

Da Jesus talte mot synd og mot hykleriet til den tidens religiøse ledere, talte han med myndighet og overbevisning. Men fordi døden over synden fant sted i hans indre menneske, skjult for folket, ble han misforstått av nesten alle hans samtidige. Ja til den grad, at han til slutt ble arrestert og korsfestet. Dette rene, rettferdige, ulastelige Menneske døde som en kriminell, straffet for synder han aldri hadde begått. Hvorfor?

Forsoning – og en vei å følge

Siden Jesus var ulastelig, og det eneste mennesket i hele historien som var helt ren og uten synd, var han den eneste som kunne «stille seg i gapet», den eneste som Satan ikke hadde krav på. Han var den eneste som ikke fortjente døden, verken fysisk eller åndelig. Men Jesus hadde en hensikt med å komme til jorden, og oppfylte den da han frivillig ofret seg selv. Han ble korsfestet som det ultimate, ulastelige offeret. Han døde som Guds lam, forsoningen for hele menneskeheten. Han bar straffen for alle våre synder, og døde, den rettferdige for de urettferdige. (Romerne 5,10; 2. Korintier 5,21; 1. Peter 3,18) Ikke bare døde han en fysisk død, men han opplevde også adskillelse fra Gud mens han hang på korset. (Matteus 27,46; Markus 15,34) Gjennom dette offeret kan alle som tror på ham, få tilgivelse.

Selv om Jesu død på korset på Golgata er en av de absolutt mest betydningsfulle og mektige hendelsene på jorden noen gang, er den egentlig bare en del av den kristne historien. Ved kraften i Ånden som var med ham fra fødselen av, hadde Jesus «lidd i kjødet» ved å fornekte det og ikke gi etter i fristelsens stund. På denne måten ble synden i hans kjød fordømt og han «dødet» den, ved å «korsfeste» lystene og begjærene. Selv om han ble fristet, syndet han aldri. (Hebreerne 2,18; Hebreerne 4,16)

Da Jesus døde på korset, sa han: «Det er fullbrakt!» I det øyeblikket hadde hvert siste fnugg av synden som han hadde arvet i sin menneskelige natur blitt korsfestet, og hans arbeid på jorden var ferdig. Da Jesus døde, ble det tunge forhenget i templet revet fra topp til bunn. Gjelden var betalt; Veien tilbake til Faderen var åpen.

Jesu seier over synden var også en seier over døden. Han ble ikke i graven, men sto opp fra de døde med et herlighetslegeme som inneholdt hele Guds egen natur. Førti dager senere fôr han opp til himmelen, hvor han sitter i dag ved Faderens høyre side. (Filipperne 2,5-11; Kolosserne 2,9)

Jesu brødre!

Så hva var forskjellen mellom Jesu korsfestelse og offer og ofringene og tilgivelse i den gamle pakt? Hvordan fjerner Jesu død på korset synden i vårt kjød? Hvorfor fristes vi fortsatt? Dette skyldes at tilgivelse alene ikke var det endelige målet for Jesu liv, og det er heller ikke det ultimate målet for en kristen. Tilgivelse er egentlig bare begynnelsen. Jesus selv antydet dette veldig klart: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Lukas 9,23.

Jesu hensikt var ikke bare å være sonofferet for folkets synder. Han ønsket disipler, de som følger ham. Vi kan ikke følge ham i døden på korset på Golgata, men vi kan ta opp korset vårt hver dag!

Ved å følge ham på denne veien blir vi disipler, og han sender oss Den Hellige Ånd for å gi oss samme styrke som han hadde til å seire over synden. Vi lider også i kjødet, vi korsfester kjødet med dets lyster og begjær, og vi døder også «legemets gjerninger» ved Ånden, og vi blir også ferdige med synden, vi blir «lemmer av hans legeme», vi blir Jesu brødre, og vi får del i guddommelig natur! (1. Peter 4,1-2; Galaterne 5,24; Romerne 8,13; 1. Korinter 12,12-14; Hebreerne 2,11; 2. Peter 1,2-4)

Jesu død på korset på Golgata var avslutningen av hans utrolige kjærlighetsarbeid for oss mennesker. Ved sin død forente han de som tror på ham med Gud, og ved sitt liv åpnet han en vei tilbake til Faderen for de som følger ham. Gjennom døden over synden, triumferte Jesus over døden. (Hebreerne 2,14-15) Ved sitt liv gav han oss livet. Må hans offer ikke være forgjeves – må han få mange disipler, som han ikke skammer seg for å kalle sine brødre!