Hvorfor skal jeg tilgi noen som ikke er lei seg?

Det kan være vanskelig nok å tilgi noen når de ber om unnskyldning.

De ondskapsfulle eller tankeløse ting som noen sier og gjør kan dukke opp igjen og igjen i tankene mine når jeg trøtt, eller lei meg eller synes synd på meg selv. Men hvis de sier unnskyld så vet jeg at jeg bør tilgi dem fordi jeg kan anerkjenne at de har ydmyket seg. Og enda viktigere, fordi Jesus har sagt det: «Om han så synder imot deg sju ganger om dagen, og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: Jeg angrer! – så skal du tilgi ham.» Lukas 17,4.

Men hva hvis de ikke selv mener at de har sagt eller gjort noe galt? Eller hva om de vet om det, men ikke bryr seg? Kanskje kan jeg så vidt klare å tilgi folk når de beklager, men min menneskelige fornuft sier at folk som ikke ønsker tilgivelse ikke fortjener tilgivelse.

Her er likevel seks veldig gode grunner til å tilgi folk som ikke er lei seg.

1. Gud sier fortsatt at jeg skal gjør det.

Jeg leser i 1. Peter 3,8-9 at vi skal være «… barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse.»

Min tilgivelse er ikke avhengig av om de andre er lei seg eller ikke. Gud krever fortsatt at jeg skal tilgi. Dette er et bud. Dessuten, hvis jeg ikke tilgir så kan Gud ikke tilgi meg, selv om jeg angrer. «Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.» Matteus 6,15. Det er faktisk så alvorlig.

2. Jesus ga meg et forbilde da han døde på korset.

En av de siste tingene Jesus gjorde mens han levde var å sørge for at han tilga dem som drepte ham: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» Lukas 23,34.

Og vi er kalt til å bli som ham. Disipler tar dette på alvor.

3. Slik at livet mitt ikke ødelegges av bitterhet og nag.

Hva godt kan jeg gjøre hvis mine tanker er fulle av ergrelse? Gud kan ikke bruke meg. Gud kan ikke velsigne meg. Bitterhet surner mine tanker og min ånd. Den gjør meg uren. Det er jeg selv som har ansvar for denne situasjonen, og ikke personen som har gjort meg urett. «Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.» Hebreerne 12,14-15.

4. Tilgivelse gir meg kraft i min ånd.

Det står i 1. Timoteus 6,11: «Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet.»

Når jeg gjør dette da «øver jeg mine sanser» til å skille mellom godt og ondt. (Hebreerne 5,12-14) Det er slik jeg lærer. Jeg kommer inn i situasjoner og går til Guds ord for å finne ut hvordan jeg skal reagere, fordi mitt resonnement og følelse av hva som er riktig, er galt. Det er galt fordi hele min menneskelige natur er smittet med synden som kom inn med syndefallet. Noen ganger er det så underfundig at jeg ikke engang gjenkjenner den. Men den er der, og jeg må gå gjennom prosessen med å lete etter den, erkjenne den og avvise den. Dette livet gir meg kraft og er en seier av det gode over det onde, der jeg bruker Guds ord i stedet for å leve etter menneskelig fornuft. (2. Korinter 2,14)

5. De fleste forstår ikke betydningen av det de gjør.

Hvis folk hadde forstått at det de sier og gjør mot andre har innvirkninger på deres forhold til Gud, og at det avgjør deres evige lykke, så ville de fleste nok ha strebet etter å bli bedre, snillere, mer kjærlige mennesker. De ville ha bedt Gud om hjelp til å leve på en bedre måte. Men folk flest har ikke det forholdet til Gud og bare lever med tanke på deres umiddelbare fremtid, ikke på evigheten. Jeg må tilgi dem fordi de ikke vet hva de gjør, som Jesus sa.

6. Fordi jeg også er skyldig.

Jeg er et menneske med kapasitet til å opprøre og fornærme. Hvis jeg ikke har sagt eller gjort noe bevisst for å fornærme så kan jeg ha god samvittighet, men det betyr ikke at jeg ikke har opprørt noen ved noe jeg uaktsomt har sagt (eller ikke sagt). Jeg har ingen anelse om hva folk synes om meg, om hvordan jeg virkelig påvirker andre, av feilene jeg har gjort av vanvare. Jesus sa: «Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første steinen …»  Johannes 8, 7.

Jeg må ikke mislike eller dømme folk som ikke sier unnskyld, da jeg vet at jeg absolutt også har ting å be om unnskyldning for. Jesus formaner oss til å dømme oss selv, til å undersøke våre motiver og hva som er dypt i vårt hjerte. Når jeg gjør dette, kan jeg se hvordan jeg selv trenger Guds tilgivelse, og også de andres tilgivelse. Jeg er ikke så ulastelig som jeg kunne ønske.

Og nei, det er ikke lett å tilgi. Men jo mer jeg lytter til Gud og leser hva han sier jo mer jeg forstår hvordan jeg skal reagere på en gudfryktig måte; det blir lettere. Gradvis mister jeg mitt «menneskelige» perspektiv på hva som er rett og galt, og kommer inn i Guds tenkemåte, som er et liv fylt med varme og kraft. Jeg trenger ikke å forvalte «rettferdighet»; det kan jeg overlate til Gud.

Og når jeg overlater det til Gud, kommer jeg til fullkommen hvile.