Hvorfor tillater Gud lidelser?

Hvordan kan en Gud som er all-kjærlig og allmektig tillate lidelse på jorden? Kan ikke Gud gripe inn og skape en verden der lidelse ikke finnes? Kan han ikke ta bort smerten?

Dette er et vanskelig men også et svært vanlig spørsmål. For å forstå noen av de store spørsmålene rundt dette emnet må vi se på Guds helhetsplan.

Til å begynne med skapte Gud en verden uten lidelse. Dette var himmelen og jorden før syndefallet. Alle englene og alt som hadde blitt skapt levde i harmoni med Gud. Det var fred. Glede. Fullkommenhet. Det var akkurat slik som Gud ønsket at det skulle være.

Men Satan, en av englene, valgte å gå mot dette og gjøre ting på sin egen måte. Han opphøyet seg selv og forestilte seg at han kunne være lik eller bedre enn Gud. Dette var den første synd, som forårsaket et skille mellom Gud og Satan. Satans vei var utenfor Guds velsignelse og derfor forbannet.

Guds skaperverk var fullkomment. Adam og Eva, de første menneskene, fikk en fri vilje men de var rene og hadde derfor direkte kontakt og fellesskap med Gud. Satan var full av ondskap og ønsket å ødelegge denne harmonien. Han mente at hvis folk fikk velge, ville de heller synde enn å adlyde Gud. Gud kunne bare ha fått ham til å tie eller til og med tvunget ham til å endre mening, men han har for mye respekt for fri vilje, selv den frie viljen til de som velger å være ulydig mot ham. Så i stedet for å tvinge Satan tilbake til lyset, måtte Gud bevise at syndens vei bare ville føre til lidelse.

Årsaken til lidelse på jorden

Da Gud skapte jorden var hensikten at den skulle være en forlengelse av freden og harmonien i himmelen. Likevel fikk Satan tilgang til jorden, og han fristet Eva i Edens hage. Da Satan tilbød Eva valget mellom å følge Guds vei eller syndens vei hadde Gud inderlig håpet at hun ville velge hans vei. Alt Gud ønsket var at menneskene skulle være lykkelige, og han visste at den eneste veien dit var at de var lydige. Dessverre valgte Eva å tro på Satans vei – forbannelsens vei, og hun overbeviste Adam om å gjøre det samme. På grunn av hans enorme respekt for deres frie vilje måtte Gud ta et skritt tilbake og la Adam og Eva høste konsekvensene av sine handlinger.

All lidelse, all smerte, og hver tåre som er utøst på jorden er enten et direkte eller indirekte resultat av synd. Selv naturkatastrofer skjer fordi verden ble forbannet. (Se Romerne 8,20-21) Synden besudlet alt. Og det ble verre og verre etter hvert som tiden gikk. Når et menneske syndet, høstet han lidelse, menneskene rundt ham led, jorden selv led. Selve naturen ble fordervet med torner og tistler. Dette var ikke en ondskapsfull Gud som overreagerte med straffene. Dette var et naturlig resultat av de lovene som Gud hadde laget lenge før han skapte jorden. Han visste at synd medførte lidelse. Det er derfor han gjør en så iherdig innsats for å hindre oss i å gjøre det.

Hvorfor gjør ikke Gud noe for å stanse lidelsen?

Gud kunne gripe inn når som helst og stoppe lidelsen. Han kunne holde ut sin hånd og redde oss ut av smerte. Han er tross alt allmektig. Men hvis han gjorde det ville han aldri kunne bevise over enhver tvil at Satan tok feil. Synd forårsaker lidelse. Gud vet det. Nå vil han bevise det for hele skapelsen.

Det gjør Gud stor sorg å se sitt skaperverk lide. Han lengter etter at det skal ta slutt, og at han kan rekke ut sin hånd og hjelpe oss. Guds endelige mål er å gjøre slutt på all lidelse for evigheten. Han vil at hele skapelsen eksisterer sammen i fullkommen harmoni som det var i begynnelsen. Men denne gangen må han være sikker på at ingen kan ta med seg synden inn i den nye skapelsen. Derfor må han kunne bevise over enhver tvil at det er bare synd som fører til elendighet og lidelse. Og for å få dette beviset må Gud følge de lovene som han selv har laget.

Guds hensikt med skapelsen

Guds hensikt med oss er ikke bare å bevise at å synde bringer lidelse. Det er enda viktigere å bevise at å leve uten å synde bringer glede og fred og harmoni.

«Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen.» Efeserne 3,8-11.

Dette er hele poenget med Guds plan med menneskeheten, det endelige, ødeleggende slaget mot Satan. Ved å sende sin egen Sønn Jesus til jorden som et menneske kunne han én gang for alle bevise at det var mulig å overvinne Satan og hans bedrag. Som et menneske ble Jesus fristet på alle måter som vi, men i ethvert forhold valgte han å gjøre Guds vilje i stedet for sin egen, slik at han aldri begikk synd. (Hebreerne 4,15, Hebreerne 5,7-9) Da Jesus ble korsfestet og ropte ut, «Det er fullbrakt!» var seieren total. Satan hadde aldri vært i stand til å ta kontroll over Jesu ånd, som nå kunne vende tilbake til Gud, fullkommen og full av guddommelig natur.

Men det stoppet ikke der. Jesus gjorde dette slik at han kunne vise vei for andre. Nå danner Gud en brud for Jesus Kristus som, ved å leve et rent og hellig liv som han gjorde, skal vise at seier over synd bringer sann, evig glede og fred. Dette er menigheten, ved hvem Guds mangfoldige visdom vil bli åpenbart for hele skaperverket.

Og denne gleden er ikke bare en belønning vi får i evigheten. Den begynner nå.

Så selv om Gud må la jorden høste syndens lønn, er han faktisk langt mer interessert i å la de som velger å tjene ham få høste fordelene av det.

«Lidelse i kjødet»

Alle lider. Og lidelsene et menneske opplever på jorden er ikke nødvendigvis proporsjonal i forhold til hvor mye synd de har begått. Men Jesu Kristi disipler, Guds tjenere, vet å bruke denne lidelsen til sin fordel.

I 1. Peter 4,1 står det: «Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden.» Fysisk lidelse i seg selv gjør helt klart ikke slutt på synd. Tvert imot, når mennesker opplever smerte og tap og tragedie, så melder synden som bor i dem seg og de blir fristet til å føle seg sinte, bitre, eller motløse. Men en disippel gjør hva sin Mester, Jesus gjorde: Han tar disse tankene, fornekter dem, og døder dem. Og den synden som kom fram i forholdet dør. Dette kalles å «lide i kjødet», fordi å hindre kjødet fra å kunne utføre sine lyster er det samme som å fornekte ens egenvilje, og det er smertefullt. Det er dette som Jesus gjorde da han var på jorden, og det er Guds vilje for oss. Resultatet er at synden beseires, og erstattes med dyd.

Når nok mennesker har bevisst valgt å lide i kjødet, heller enn å synde og ta konsekvensene av det, så vil Gud endelig kunne si til Satan, «Se, din måte fungerer ikke. Synd fører bare til lidelse, men noen mennesker har valgt min vei. De velger ikke å synde. Det har blitt bevist gang på gang; du har ikke noe du skulle ha sagt!»

Og da blir det et oppgjør.

Evigheten

Du kan forestille deg Guds vrede over Satan da, når dommens time endelig har kommet, etter å holdt seg tilbake alle disse tusener av år. Etter Satans opprør måtte Gud se sitt skaperverk lide år etter år, århundre etter århundre. Han har ventet med langmodighet på at folk skulle vende seg mot ham og være lydige mot hans vilje, slik at han på sikt kunne utrydde synden.

Men endelig kommer tiden for fred. Når alt er sagt og gjort, kastes Satan i ildsjøen og all lidelse, all smerte, all elendighet vil være borte for alltid.

Hvis vi er lydige mot Guds vilje i stedet for vår egen vilje som er smittet av synd, er vi på Guds side og delaktig i å utføre hans plan. Jo mer vi velger å leve i lydighet mot Gud her på jorden, jo raskere vil oppgjørets time komme. Jo flere mennesker som velger å lide i kjødet (døde sin synd) og ikke lyde de syndige lyster og begjær i seg selv, jo før vil Jesus komme tilbake og gjøre slutt på all lidelse.

Hva kan jeg gjøre?

Det er vanskelig å stå på sidelinjen og se på mens lidelser sprer seg over hele verden, uten å vite hva man kan gjøre. Men de som er trofaste mot Gud har makt og ansvar til å lette lidelsene og gjøre verden til et litt bedre sted hvor de er.

Vi kan være en velsignelse for dem rundt oss ved å fornekte synden som så lett frister oss, og som fører til strid og ulykkelighet. Når vi er tilbøyelige til å svare igjen med harde ord, kan vi døde denne synden og heller svare mildt og vennlig. Når vi fristes til egoisme kan vi øve oss i gavmildhet. Når vi ser urettferdighet og grusomhet kan vi være forkjempere for rettferdighet og medfølelse.

Vi kan også be. «Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.» Jakob 5,16. Bønn er et veldig våpen mot denne mørke verden. Hvis vi sørger for å leve i rettferdighet har våre bønner makt til å hjelpe. Vi kan be om helbredelse, be om nåde, be for de fattige, be for de trengende, be for verdensledere og regjeringer, be om at lys og liv og nåde kan komme til verden så mye som mulig. Gud hører disse bønner.

Og jo mer vi lever i rettferdighet, jo mer vi døder vår synd og jo mer vi kjemper mot mørket, desto raskere vil dommens dag komme da all synd og lidelse er ferdige for alltid. «Da nå alt dette går i oppløsning, hvor nødvendig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den.» 2. Peter 3,11-12.

Den dagen kommer snart – dagen da Jesus kommer tilbake, klar for å hente sin brud, ren og uten flekk, som har valgt Guds vei gjennom det hele.

Og så kommer den store finalen. Satan blir bundet og kastes i ildsjøen for evig. (Åpenbaringen 20,10) Aldri igjen vil han være i stand til å friste folk til å følge hans vei og forårsake elendighet og lidelse. Da vil Gud endelig kunne skape en ny himmel og en ny jord i fullkommen fred og glede og harmoni i all evighet. Ingen gråt, ingen tårer, ingen sorg. Ingen fristelse, ingen synd, ingen strid, konflikt eller ulydighet. Vi skal leve sammen med Gud og Jesus og de hellige. Ikke et fnugg av lidelser kommer noen gang til å eksistere i universet igjen.

Endelig og for alltid skal alt være bra.