Hvorfor var det så vanskelig å være et eksempel hjemme?

En mors ærlige vitnesbyrd om hvordan en kommentar fra hennes barn avdekket en ekte sannhet om henne selv.

«Men du blir jo sint»

Det var mandag morgen og jeg hadde akkurat kommet hjem fra å kjøre de eldre barna til skolen. Jeg låste opp døra og gikk inn med de små. Jeg følte meg litt nedfor. Det var ikke fordi det var mandag og det var ikke fordi en stor kurv med klær skulle brettes. Det var en følelse av skuffelse over meg selv. Det var ikke en god følelse.

Morgenen hadde faktisk begynt bra. Jeg sto opp klar til å møte en ny uke. Jeg hadde en positiv innstilling. Men det endret seg raskt. Barna var en utfordring fra når de sto opp – de slåss, kranglet, lyttet ikke og lekte i stedet for å gjøre seg klar til skolen. Når jeg ser tilbake var det egentlig ikke engang så ille. De gjorde bare slik som barn gjør. Men jeg klarte det bare ikke. Det irriterte meg. Jeg følte meg mer og mer irritert. Kranglingen sluttet heller ikke på vei til skolen. Til slutt smalt det; jeg klarte det bare ikke lenger. Jeg stoppet bilen og kjeftet høyt på barna. Kranglingen sluttet og jeg kjørte til skolen. Før de forlot bilen snakket jeg med dem om at de skulle oppføre seg og ikke bli sinte på hverandre.

Min åtte år gamle sønn hørte på meg og svarte: «Men du blir jo sint.»

Vær et forbilde for de troende

Nå var jeg hjemme, huset var stille, men ordene lød høyt i mine ører. Det var så sant, og det var grunnen til at jeg følte meg så nedfor. Det var ikke slik jeg ønsket å være. Hvordan kunne jeg hjelpe mine barn og hjelpe dem å ta de rette valgene i livet når jeg selv ikke levde det jeg sa?

Jeg hadde vært på et møte i menigheten vår dagen før og en av foredragsholderne hadde lest verset fra 1. Timoteus 4,12: «La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet!» «Hvem er de troende?» hadde taleren spurt. «Det er de som vi er med hele tiden – våre barn, våre ektefeller, våre familier. Er vi et eksempel for dem?» Jeg innså at dette var et område hvor jeg virkelig manglet noe.

Det var lett å være «god» og oppføre seg slik som folk forventet at en kristen skulle oppføre seg når jeg var i en menighetsforsamling eller på skolen foran andre foreldre. Hvorfor var det så vanskelig hjemme med de som jeg var så glad i? Jeg innså at jeg hadde levd et godt ytre liv foran andre mennesker, men inni meg hadde det ikke forandret seg så mye. Alt jeg gjorde var å undertrykke mine følelser. Så når jeg var hjemme og ikke så påpasselig som jeg burde være, og ikke så opptatt av hva andre syntes, tillot jeg følelsene å ta over og irritasjonen og utålmodigheten som alltid hadde vært der viste seg i mine ord og handlinger overfor de jeg var glad i. Jeg innså at roten av problemet var at jeg måtte ta et oppgjør med synden som bodde i meg – slik kan ting endre seg!

Anvende Guds ord i mine forhold

Det var som om et lys hadde gått opp for meg. Jeg var ikke fornøyd med måten jeg oppførte meg på, men jeg var glad for at jeg endelig hadde sett problemet og at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg kjente et nytt håp inni meg. Jeg bestemte i mitt hjerte at jeg skulle kvitte meg med irritasjon og utålmodighet uansett hva det kostet, og at jeg i sannhet skulle være et forbilde for de troende – først og fremst for mine barn og min familie. Det første jeg gjorde var å be til Gud om å gi meg styrke til å oppnå dette.

Jeg innså at jeg i hverdagens virksomhet virkelig hadde forsømt å lese nok i Guds ord. Jeg visste også at Guds ord er et våpen og uten å fylle meg med det hadde jeg ikke noe å kjempe med når jeg møtte mine prøvelser. Så jeg begynte å lese mer i Bibelen, for å kunne anvende ordene jeg leste for å hjelpe meg i mine situasjoner.

Et vers som jeg kunne sette ut i praksis var, «Gjør alt uten knurr og tvil». Filipperne 2,14. I stedet for å se situasjonens negative side, lærte jeg å være takknemlig og møte den med glede. Best av alt, jeg kunne se at barna også var mer lykkelig og mer takknemlig når jeg tok det på denne måten. Jeg var et eksempel!

Et annet vers som hjalp meg var, «Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye.» Filipperne 2,4. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg kunne gjøre det bra for de andre og lage en god atmosfære i hjemmet for barna. Ved å leve disse enkle ordene fra Gud i mine hverdagslige situasjoner og ved å be til Gud om styrke og hjelp ble jeg forvandlet. I stedet for å bli irritert når ting ikke gikk min vei, begynte jeg å lære å være mer tålmodig og snill. I stedet for å være utakknemlig og se det negative i alt, begynte jeg å bli mer takknemlig.

En forvandling

Utad ser livet mitt mye ut som før. Det er fortsatt mye som skjer hjemme. Mine barn krangler og slåss slik som de gjorde før, og oppfører seg som normale barn gjør. Det er oppturer og nedturer. Noen dager går som en lek, mens andre dager synes alt å gå galt. Jeg må fortsatt forholde meg til alt dette – de gode dagene og de dårlige.

Jeg fristes fortsatt til å være utålmodig og irritert, og når jeg ikke er påpasselig kommer harde ord likevel ut av munnen min fra tid til annen. Men jeg lever også et mye mer bevisst liv. Når disse følelsene rører seg inni meg er jeg mye raskere til å gjenkjenne dem for hva de er og «døde» dem før de utvikler seg til ord som potensielt kan skade andre. På den måten er det som kommer ut ikke styrt av følelsene mine eller av synden i min natur, men kan være påvirket av Guds ord.

Dette er også grunnen til at mye har endret seg. Jeg vet dette fordi jeg kjenner en større glede og fred i meg selv. Jeg vil ikke være den samme personen jeg en gang var. Gjennom å be og lese Guds ord mye mer kan jeg tydeligere se de tingene som må forandres. Jeg lærer å si gode, snille ord der jeg en gang ville ha hevet stemmen min i irritasjon. Jeg blir takknemlig der jeg en gang ville ha klaget. Jeg tenker på de andre der jeg tidligere bare ville ha tenkt på meg selv. Jeg blir et eksempel for de troende! Og best av alt blir jeg også virkelig forvandlet.