Ingen tid til å høre på anklageren

«Du er en egoistisk mamma. Du er ikke en kjærlig kone. Du har kjempet mot de samme tingene i årevis. Du burde ha gjort mye mer fremgang nå. Du har alltid vært slik, og slik vil du alltid være.»

Det var ofte de samme slags situasjoner som utløste disse indre samtalene. Jeg ønsket å gjøre det gode og følge Jesus, men jeg ble fremdeles sint på barna mine, jeg sa harde ord til mannen min eller brydde meg for mye om hva andre mennesker syntes om meg. Så snart slike ting skjedde, kjente jeg med en gang disse beskyldningene inni meg. Jeg ble plaget av skyldfølelser og motløshet over at det aldri ville skje en reell forandring i meg. Selv om jeg gruet meg til det, hadde jeg faktisk blitt vant til å lytte til og være enig med disse tankene. Jeg følte meg lammet og svak, og det virket som om Gud var langt borte.

Jeg var klar over at disse anklagene ikke kom fra Gud, fordi de brakte meg ikke fred eller tanker om en fremtid og et håp. (Jeremia 29,11.) Jeg visste at disse tankene i sannhet kom fra Satan, som Bibelen beskriver som en «anklager». (Åpenbaringen 12,10.) Og jeg visste også at Satans hensikt var å stjele min fred og glede, fordi han er en tyv og en ødelegger, som vil ødelegge min tro. Men jeg følte meg fortsatt maktesløs til å gjøre noe med det fordi jeg følte at det hele var sant. «Jeg vet det,» tenkte jeg. «Det stemmer. Det kan jeg ikke. Jeg kan bare ikke være god.»

Jeg visste at det var kraft i Guds ord og i bønn, men når anklageren hvisket i øret mitt, var jeg bundet, og det virket som om det ikke hjalp å be. I den travle hverdagen hadde jeg ikke prioritert å lese Guds ord eller be veldig mye i det hele tatt. Når Satan da kom med sine beskyldninger, hadde jeg ingenting å kjempe med. Jeg veltet meg i tankene og følelsene mine til jeg følte meg så nedfor og motløs at jeg helst ville krype under en stein og aldri komme ut igjen.

Ting blir tydelig

En gang, midt i en av disse lave tidene, bestemte jeg meg for å lete etter alle versene jeg kunne finne om å ha Gud i nærheten og få styrke og hjelp fra ham. Jo mer jeg leste, jo tydeligere ble det for meg at det er betingelser og forutsetninger for å få kraft fra Gud og at han skal holde seg nær til meg. For eksempel i 2. Krønikebok 16,9: «For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte.» Og Jakob 4,7-8: «Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere. Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.»

Jeg måtte spørre meg selv: Er mitt hjerte helt med Gud når jeg velger å lytte til anklageren? Er jeg Gud undergitt og holder jeg meg nær til ham med et renset hjerte når jeg velter meg i deprimerende tanker om hvordan det har gått tidligere? Ikke engang i nærheten. Betingelsene for å motta hans styrke og hjelp ble krystallklare for meg. Hjertet mitt var ikke helt med Gud. Jeg hadde stolt på mine egne følelser og fornuft i stedet for å tro på ham og hans løfter. I stedet for å bruke tiden min og tankene mine til å søke hans vilje og finne ut hva som er godt i hans øyne, hadde jeg brukt dem på samtaler med anklageren. Jeg trengte å kjempe for å holde tankene og hjertet mitt rent for Gud for å motta hans kraft slik at anklageren skulle miste taket på meg.

Jeg måtte handle

Fram til da hadde jeg kommet med unnskyldninger om at jeg ikke hadde nok tid, men da tok jeg en beslutning om å bruke de frie øyeblikkene jeg hadde i hverdagen til å lese Guds ord og be. Jeg har opplevd at når jeg aktivt søker hans vilje for meg i det jeg sier og gjør, kommuniserer med Jesus som min venn og mellommann og ber for andre, blir kampen annerledes. Når jeg har Guds ord i tankene mine og er fylt av Ånden, da er jeg mer våken for fristelsene, og jeg er i stand til å kjempe mot ting som utålmodighet, å søke ære osv., før de kommer ut av kroppen min. Guds ord er våpenet som overvinner disse fristelsene. Og hvis jeg ikke har Guds ord, så kan jeg selvfølgelig ikke seire.

Jeg er ikke lenger i en forsvarsposisjon, hvor jeg føler meg lammet og hjelpeløs når jeg ser synden min. Jeg har lagt merke til at jeg ikke lenger har tid eller plass i tankene mine for Satans anklager, og han kommer faktisk sjelden med dem. Han har blitt avslørt som en løgner. Ja, jeg har et kjød der det ikke bor noe godt, som vi leser i Romerne 7,18. Og jeg blir fristet og kan til og med ha falt, men Guds tanker for meg er å gi meg fremtid og håp. Jeg trenger ikke å bli motløs og uten håp, for jeg kan omvende meg og reise meg rett opp igjen, og be og tro at det vil lykkes neste gang. Hvis jeg har forberedt meg ved å holde meg nær til Gud og fylle meg med hans ord slik at jeg har noe å kjempe med, så er jeg garantert å seire neste gang!

Jeg vet at jeg er totalt avhengig av å forbli på offensiven. Jeg trenger å bruke tiden min riktig, spesielt i tankene mine, søke Guds vilje, være årvåken og be og kjempe aktivt. Når situasjoner kommer på min vei og Ånden viser meg mer av «meg, meg selv og jeg», kan jeg komme nærmere ham ved å adlyde hans ord og holde hjertet mitt rent og helt for ham. Ved å gjøre dette oppfyller jeg alltid kravet om å få styrke og hjelp fra Gud til å beseire anklageren.