Å jage etter vinden

Ole-Petter vokste opp i et vanlig norsk hjem uten noen spesiell religiøs tilknytning. Gud styrte «tilfeldighetene» slik at han som 21-åring tok imot Jesus som sin frelser. Her forteller han om et av de første store lysene han fikk i menigheten.

Kort tid etter at jeg hadde omvendt meg fra et verdslig liv, var det en venn som leste et bibelord for meg som gjorde dypt inntrykk. Dette fordi det på en aldeles utmerket måte satte ord på hva jeg hadde følt i alle årene som uomvendt, og hva jeg altså nylig med viten og vilje hadde forlatt.

Jeg jaget etter vinden

Han leste fra de første kapitlene i Forkynneren, om at alle ting strever utrettelig, og at det bare er tomhet og jag etter vind. Der var det! Akkurat dette hadde jeg følt så mange ganger, enten jeg jobbet og slet for å spare penger til en bedre bil, eller jeg ga en kamerat en sviende, stikkende replikk under samtale med guttene i gjengen, for å være tøff, kul og morsom, og få det siste ordet – om det så gikk på bekostning av andre. Eller da jeg interessert innledet kontakt med en annen jente, enda jeg allerede hadde en kjæreste.

Eller da jeg snudde meg i bilen etter en festkledd dame som gikk i sentrumsgata, og holdt på å kjøre inn i bilen foran som akkurat bremset ned. En eventuell kollisjon hadde vært så til de grader bortkastet! Akkurat så bortkastet som det er å jage etter vinden.

Det finnes alltid en nyere, penere og sprekere bil man kunne ønske seg. Så også med damer. Det vil alltid være ferske og fryktelige sladderhistorier eller rykter jeg kunne ønske å få høre mer om. Å forsøke å etterkomme denne destruktive viljen er et altomfattende og livsvarig prosjekt som ikke kan lykkes! Ellers ville det vel vært mange, tvers i gjennom lykkelige rikfolk, kjendiser og modeller?

Hva var det i meg som så utrettelig hadde strevd, ja, som hadde drevet meg tidligere i livet? Til syvende og sist må det ha vært en destruktiv side av meg selv, som i Skriften blir kalt kjød. Og det står at kjødet er forbannet. Noe av forbannelsen må da være at det aldri blir tilfredstilt? Øynene blir ikke mette av å se, og ørene blir ikke mette av å høre, står det i Forkynneren.

Jeg forstod hva det var som hadde gnagd i tankene

Jeg var forbløffet over at en slik sannhet så fort gikk opp for meg! Jeg forstod med ett hva det var som hadde ligget og gnagd i tankene, og gjort at jeg hadde søkt Gud. For alt sammen hadde bare vært tomhet. Jeg hadde levd som et svevende, vektløst objekt i verdensrommet, uten mulighet til å påvirke fartsretningen. Slik hadde livet mitt vært; styrt av ønsker om rikdom og popularitet, ledet av hevnlyst og begjær, jo, slik hadde jeg drevet omkring i dager og år.

Verst av alt føltes tiden som var gått tapt. Guds nåde er stor, men den er ikke så stor at jeg kan leve livet på nytt. «Tiden er ditt liv!» kom det for meg. Derfor var jeg så usigelig glad for at jeg var kommet bort fra noe så bortkastet som å jage etter vinden!