Jeg kan ikke høre hvis jeg ikke hører etter

Jeg gjorde noe uvanlig for en middelaldrende kvinne i Storbritannia. Jeg tilbrakte en helg i et skur på et ensomt jorde, langt ute i ødemarken. Jeg kunne ikke se noen bygninger eller høre noen mennesker og hadde ingen Wi-Fi.

Jeg hadde egentlig mye å gjøre. Jeg hadde tatt med bøkene mine og laptopen min for å kunne skrive masse, da jeg hadde en frist som nærmet seg raskt, og jeg var ikke klar. Det jeg trengte, trodde jeg, var et sted som var helt fri for distraksjon og menneskelig kontakt der jeg bare kunne få ting gjort.

Jeg hadde også brakt med bibelen min; hvor fint det ville være å sitte i kveldssola og sakte bla gjennom bibelen å meditere på Guds ord. Så mye mer avslappende enn å lete etter vers på mobilappen. Men det som skjedde var en åpenbaring for meg, en vekker om hvor travelt jeg hadde latt tankelivet mitt bli.

Har du nød?

Som ung mor var jeg uten tvil ganske opptatt, men det hektiske tempoet i familielivets hverdag og en nød som jeg kjente inni meg drev meg til å sette av noen minutter tidlig om morgenen eller sent på kvelden for å ta til meg vers fra Bibelen – de var mine livslinjer og ga meg mot. Etter hvert som jeg ble eldre, ble jeg mer moden i min forståelse, og den spontane reaksjonen på vanskelige situasjoner ble mindre. Dette er bra i seg selv; men et eller annet sted på veien, når vi blir mer kompetente, kan vi noen ganger miste nøden som drev oss til å søke daglig hjelp og veiledning.

Nå har jeg ingen barn å ta meg av når jeg våkner om morgenen. I stedet svarer jeg på de e-postene som haster mest på telefonen min, og sjekker inn på blogger, nettsteder og Instagram-kontoer som jeg skriver på. Jeg sjekker Twitter. Jeg sjekker LinkedIn. Jeg lager lister. Jeg prøver å følge opp og organisere ting selv før jeg har kommet meg ut av senga. Jeg bruker mye av dagen på datamaskinen min. Jeg forsker; Jeg tenker. Jeg må alltid tenke mye …

Stilletid

Så jeg satt på åsen ved hytta mi, under skyggen av duftende klatreroser og kaprifol med utsikt over dalen til åsene bortenfor. Jeg så på de tynne skyene som skyndet seg over en blå himmel, og jeg begynte å lese i Apostlenes gjerninger.

Jeg leste om Jesu himmelfart, utgytelsen av Den Hellige Ånd og hvordan den tidlige menigheten ble veiledet og styrket av Ånden, og jeg leste om tegn og under. Og jeg gjenoppdaget den følelsen av undring over hvor dypt jeg kan gå inn i Guds ord når jeg bare sitter og leser og hører på det han vil at jeg skal lære om meg selv ut fra det jeg leser. Det var ingen hastverk, ikke bare kjapt å finne et vers for å få et raskt svar på et plutselig problem. Og jeg skjønte: Jeg trenger denne tiden til å tenke og dvele på det. Jeg trenger å ta meg tid til å sitte stille og åpne hjertet mitt og si: «Her er jeg, og jeg lytter …»

Det er ikke bare «hyggelig» å kunne sitte og tenke etter. Jeg er bare nyttig på Kristi legeme i den grad jeg hører og adlyder Ånden i mitt eget liv. Og for å høre Ånden trenger jeg å lytte, virkelig lytte, hvis jeg skal få åpenbaring for meg selv.

Da Israels eldste arresterte og hørte på Peter og Johannes, innrømmet de for seg selv at et under hadde skjedd. (Apostlenes gjerninger 4.) De visste det med hjernen sin. Men de hadde ikke lyttet med sitt hjerte og ånd, fordi deres eneste bekymring var hvordan de skulle dysse det ned slik at sannheten om det ikke skulle spre seg videre og true deres autoritet.

Jeg har altså kommet hjem fra hytta på åsen med en følelse av hvor nødvendig det er at det travle livet mitt skal inkludere tider der jeg kan tenke etter, for å sikre at jeg lytter til Ånden med min ånd. At jeg ikke bare fyller hjernen min med «gode vers» som jeg forstår intellektuelt, men som ikke gjør et dypt inntrykk på hjertet mitt, eller gir åpenbaring som endrer livet mitt.

«Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang kan bli åpenbar for alle!» 1. Timoteus 4,15.