Jeg kjemper for evigheten min

Hvorfor er det så viktig ikke å la en liten tanke få leve, når jeg vet at den er ikke er riktig?

I Høysangen 2,15 står det, «Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene!» Jeg har et løfte om en evighet som er verdt å kjempe for, og de små tankene er som «små rever» som kan ødelegge alt .

Tanken dukket opp i sinnet mitt, rett som det var. Det var ikke en edel og ren tanke (Filipperne 4,8). Det var ikke en tanke som jeg ville ha valgt å tenke. Men jeg var så sliten. Jeg følte at jeg egentlig ikke hadde energien til å fornekte den denne gangen. Jeg ble virkelig fristet til å bare la det gå. Jeg måtte ta opp en veldig bevisst kamp for å si «Nei! Jeg skal ikke la denne synd få leve!»

Jeg ba til Gud om at han ville styrke meg til å stå fast i fristelsen, og jeg tenkte på bibelvers hvor det står hva jeg skal gjøre med slike tanker. Selv om jeg var sterkt fristet til å la denne tanken få leve, ga jeg ikke etter. Jeg seiret i kampen, og Satan fikk et slag.

Hvorfor må jeg kjempe mot synden?

Men så kom tanken til meg: «Hvorfor skal jeg egentlig ikke gi etter når jeg fristes til en slik tanke? Er det egentlig synd?» Jeg vet at å synde er å gjøre det jeg på forhånd vet er mot Guds ord og vilje. Det står i Bibelen at vi skal ta enhver tanke til fange. (2. Korinter 10,5) Så jeg vet at å gjøre synd faktisk begynner i tankelivet mitt. Det er ikke bare den ytre manifestasjonen som er synd. Men i bakhodet tenker jeg kanskje fortsatt, «Hvilken skade gjør det egentlig? Det er jo ikke så ille. Det kommer egentlig ikke til å ha noen innvirkning på noen andre; ingen vil noensinne få vite det.»

Men så tenker jeg på min himmelske brudgom; den egentlige årsaken til at jeg må døde all den synd som kommer opp i tankelivet mitt. Han levde her på jorden, og ble fristet i alt akkurat som meg, men uten å synde! (Hebreerne 4,15-16) Og fordi han gjorde det for meg, etterlot han fotspor som jeg kan følge. «For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge hans fotspor, han som ikke gjorde synd…» (1. Peter 2,21-22) Det er selve grunnen til at jeg må bringe alle disse tankene i døden; ingenting kan få lov til å leve. Etter alt som han har gjort for meg, er dette det jeg må gjøre for å leve velbehagelig for en slik brudgom, og være ham verdig.

Jeg lever for evigheten

Selv om jeg er her på jorden, lever jeg for evigheten. Hvordan jeg kommer til å tilbringe evigheten er helt avhengig av hvordan jeg har levd her på jorden. I Matteus 7,21 sier Jesus: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» I et evig liv er det ikke plass for noen synd.

Og om jeg kan se det i fristelsens stund eller ikke, blir det alltid dårlige resultater av å gi etter for synd, uansett hvor liten og skjult den er. «For syndens lønn er døden.» (Romerne 6,23) Det er ikke det at Gud vil at jeg skal lide, eller ikke vil at jeg trives. Å overvinne synden er virkelig kun til mitt aller beste, på alle måter. Jeg opplever resultatene allerede her på jorden, og siden i all evighet. Verset fortsetter: «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»

Det er dette jeg virkelig kjemper for: mitt evige kall med Jesus Kristus, min evige brudgom. Jeg ønsker å være en brud uten flekk eller rynke, som er ham verdig. Det er et utrolig kall. Det finnes ingenting på jorden som det er verdt å miste dette kallet for. Uansett hvordan jeg føler meg skal jeg gi opp mine egne tanker og vilje, og bare være lydig mot det som Gud taler i mitt hjerte.