«Jeg tror! Hjelp min vantro!»

I Markus 9,14-24 leser vi om en mann som hadde en sønn besatt av en ånd. Han brakte sønnen til Jesu disipler for å drive ånden ut, men de var ikke i stand til det. Da Jesus kom og disiplene fortalte ham at de hadde mislyktes, ba Jesus om at gutten skulle føres til ham.

Mannen ba da Jesus om å drive ut ånden «om du kan gjøre noe», og Jesus svarte: «Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.» Mannen ropte: «Jeg tror! Hjelp min vantro!»

Er det en motsetning her? Sa mannen med fem ord at han både trodde og ikke trodde? Eller mente han at han trodde, for så å skjønne at han ikke gjorde det, og så tok det tilbake? Kanskje han trodde at Jesus ville høre ham si at han trodde, men så innså han at han hadde løyet?

Jeg tror ikke det er en selvmotsigelse her. Mannen tok med seg sønnen til Jesus fordi han hadde hørt at Jesus kunne helbrede ham; hvis han ikke hadde trodd så hadde han blitt hjemme. Å bringe sin sønn til Jesus var en bekreftelse av hans tro. Så hvorfor sa han «Hjelp min vantro»?

Troen på Gud vs. personlig tro

Vi trenger ikke å se veldig langt for å få et svar. Millioner av mennesker over hele verden går i kirken for å høre Guds ord og lese i Bibelen; disse handlingene kan betraktes som uttalelser av vår tro på det vi hører og leser. Men hva med vår tro for oss selv? Har vi virkelig tro på at Guds ord kan oppnås i våre liv? Når vi hører verset «Takk for alt!» (1. Tessaloniker 5,18), betyr det da at vi virkelig skal takke for alt, eller bare de gode tingene vi møter? Det er ganske lett å takke for gode ting, men vi skal takke i alt. Eller når vi hører at vi ikke skal bli sinte eller bli bitre, tror vi virkelig at vi kan gjøre det? Det er bra at vi lærer å styre oss selv og ikke la vårt sinne veilede våre ord og handlinger, og det er bra ikke å vise bitterhet når vi snakker med noen, men tror vi virkelig at det er mulig ved Guds nåde ikke å  bli sint eller bitter i det hele tatt? (Efeserne 4,31)

Når vi kommer opp mot vår egen syndige natur og ser hvor dypt vår falne natur er og hvor lett det er for oss å komme til kort, kan vi ha det ropet i våre hjerter: «Kjære Gud, jeg tror du finnes, og at ordet ditt er sant, men hjelp meg med å tro at det er mulig for meg å leve etter Ordet!» Alle gode ting kommer fra Gud, og alle problemer og dårlige ting kommer fra synden. Når vi får tro på at vi virkelig kan leve etter Guds ord og slutte å synde og faktisk ikke bli bitter og sint, da kan vi ha et virkelig godt liv, som var Guds hensikt. (1. Johannes 3,6-9)

Noe kan skje i deg!

Jeg personlig ble født i en familie som går i kirken og har vært et aktivt medlem av min kirke hele mitt liv. Jeg har egentlig aldri slitt med tanker om at Bibelen var gal eller falsk, men å komme til en personlig tro på at Guds ord og vilje kunne oppnås i livet mitt var et stort skritt lenger enn et barns tro på det han hører. Dette ropet om «Hjelp min vantro» er ikke en engangshendelse: det skjer hver dag når vi finner synden og menneskenaturen i oss selv som vil hindre oss fra å samkjøre våre liv med Guds ord og vilje for oss.

Har du tro på at Guds ord kan oppnås i livet ditt? Tror du at de herlige ordene du leser virkelig kan skje i deg? Når vi kommer opp mot denne inngrodde mangelen på tro for vår egen del, så kan vi virkelig rope: «Jeg tror! Hjelp min vantro!» Å ha denne bønnen i våre liv er ikke en svikt i troen: Det kommer fra et dypt behov for å leve et liv som er til behag for Gud.