Jesus, Frelseren vår

«Da han bygde himmelen, var jeg der, da han tegnet inn en hvelving over dypet, da han festet skyene der oppe, da han bandt avgrunnens kilder, da han satte grenser for havet, så vannet ikke skulle gå lenger enn han bød, da han la jordens grunnvoller – da var jeg hos ham som kunstner, jeg var hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for hans åsyn. Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.» Salomos Ordspråk 8,27-31.

Jesu kjærlighet til oss

Midt i sin opphøyede herlighet i himmelen så Jesus fordervelsen som tiltok etter syndefallet, og det ble født en stor nød i hans hjerte. Tenk om jeg kunne komme menneskene til hjelp! Midt i sin glede, trivsel, fryd og herlighet, hadde han denne kjærligheten til menneskene. Han ønsket å bli deres frelser, forsoner, helliggjører, yppersteprest og formidler til Gud. Dette lengtet han etter. Er ikke det kjærlighet, når man selv har det så godt, likevel å velge å bli født inn i verden, med en menneskenatur slik som oss? Ved å fornekte alle sine egne dårlige tendenser, åpnet han en vei tilbake til Gud og hans rike og å dele all sin herlighet med oss. Er ikke det kjærlighet? Å gå hele den veien uten å gi etter for synden en eneste gang? Hver eneste dag sto han egentlig i fare for å gi etter og miste det han hadde forlatt i himmelen. Det er kjærligheten Jesus har til deg og meg!

Når vi har blitt møtt med en slik kjærlighet, ville det ikke da være selvfølgelig at vi er hengivne i vår gjenkjærlighet til ham? Dessverre er dette underlig nok ikke en selvfølge. Derfor sier Jesus videre: «Så hør nå på meg, mine barn! Salige er de som følger mine veier». Skulle man ikke tro at alle ville følge disse veiene? Beklageligvis er vi så fordervet at slik er vi ikke. Derfor trenger vi disse formaningene. Derfor trenger vi å holde vakt ved våre hjerters dører, og ha vår lyst i å leve ham nær og høre hans røst.

Han så min elendighet

Nå går vi julen i møte, en tid for å tenke etter hvorfor Jesus kom. Tenk på den kjærlighet som lå bak! Han er frelseren min! Han har kjærlighet til meg.

Han så min elendighet, ikke bare menneskenes elendighet. Nei, også min. Han så hvor lett jeg blir fristet, hvor lite som skal til før jeg faller ut av kjærligheten. Når et barn blir født, gleder man seg over det nye liv. Men også det lille barnet har en fallen menneskenatur – kjødet vi fikk etter syndefallet, og som det ikke bor noe godt i. Derfor utvikles man lett i egoisme, ondskap og med et begjær etter ære og storhet. Alt ondt som har skjedd i verden har skjedd ved menneskekropper som var skapt i Faderens bilde, men som Satan fikk kontroll over, igjennom lyster, begjæringer og denne tidens ånd.

Bli bevart i kjærligheten

«Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde.» Efeserne 3,16-19.

Når Paulus taler om å være «rotfestet og grunnfestet i kjærlighet» er først og fremst en brennende gjenkjærlighet til Kristus. Å bli bevart i en slik kjærlighet, og bli rotfestet og grunnfestet i den, er egentlig en betingelse for å bli bevart like til livets slutt uten å bli trett, uten å falle ut av kjærligheten. Man kan altså gå igjennom livet uten å komme i en tretthetsperiode hvor en gir litt blaffen på grunn av andre mennesker og forhold. Da kommer det noe kaldt og likegyldig over en, og kjærligheten til de andre og gudskjærligheten kjølner. Meningen er at den bestandig skal være der og også tilta!

David sier: «Herre, jeg har deg hjertelig kjær!» Salme 18,2. Hvor lenge er det siden jeg har sagt det samme til Jesus? Selv om det er mange ting å være opptatt med, er vi kalt til å ha samfunn med ham, Guds Sønn, sier Paulus. Dette kjærlighetsforholdet gir kraft til å holde ut i livets strid, og man kan fryde seg for Herrens åsyn. Gleden blir ikke borte hvis man er bevart i kjærlighet.