Kast all bekymring på Gud

Bekymring er ren vantro. Det er å gjøre Gud liten og seg selv stor. Egentlig er det å gjøre Gud til en løgner.

Det står et løfte til disiplene: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tilgift.» (Matt. 6,33) I den forbindelse står det at vår himmelske far vet at vi trenger til alt dette. Han vet det, han er ikke dum. Ved vår vantro erklærer vi Gud for å være blind, dum og lite oppegående. Men vår himmelske far er verken blind eller senil. Han følger nøye med, ja, hvert eneste hodehår er talt. Du kan være helt trygg: Han har talt alle dine kroner og euro. Han vet nøyaktig hvor mange du trenger i morgen, i overmorgen og neste tiår. Gud klarer alt og vet alt.

En forbindelse med den Allmektige

Hvordan er det så med oss? Jesus sier: «Makter dere da ikke engang det minste, hvorfor er dere da bekymret for det andre?» (Luk. 12,26). Altså, han makter alt, vi makter ikke engang det minste. På bakgrunn av denne sannhet burde det være en rimelig tanke å starte opp lydigheten mot dette ordet: «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere». (1. Pet. 5,7) Men da må vi jo ha forbindelse med ham. Egentlig er det bare disippelen som har en slik forbindelse, de som er gjenfødt til et levende håp. Er man uten Gud og håp i verden, er det ikke så enkelt å kaste all sin bekymring på ham. Da er man bekymret, og det med god grunn.

Det er ved å tro på Ordet at hele fjell av bekymring løsner og kaster seg i havets dyp. Hvor mye bekymring er igjen når man har fått en levende tro på Romerne 8,28? «For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.»
Da forsvinner all bekymring som skygger, og rettferdighetens sol går opp med legedom under sine vinger. Bekymring gjør oss gamle før tiden, den er årsak til magesår og hjertesår, til trette og ufred om latterlig ubetydelige ting.

Nye, oppbyggelige tanker

Formaningen lyder: «Vær ikke bekymret for noe». (Fil 4,6) Vanligvis er man bekymret for stort sett alt. Det er en tærende sykdom, som en slange som kryper rundt i ens tankeliv og kveler ens gudsliv. Tankene beveger seg inn i mørke labyrinter – om og om igjen de samme drepende tankene.

Ved å kaste alt det som tynger på Herren, åpner himmelen seg. I Åpenbaringen står det: «…og se, en dør var åpnet i himmelen, …og en røst sa: Kom opp her!» (Åp. 4,1) Der var det lyst, av nye oppbyggelige, takknemlige tanker som hadde ligget der fra før verdens grunnvoll ble lagt. Nå kom de ned i hjerte og sinn og klarnet blikket: «Se, der er deres Gud!» (Jes.40,9) Får man se Gud, da blir man selv så liten og egne problemer så latterlig små. Før spiste bekymringen opp energien og tiltakslysten, nå tilføres i stedet energi så man får lyst til å stå opp og tjene. Man driver ikke lenger og plager seg med sine tanker. Bekymringens åk brytes i eget liv, så en kan være med å sette andre fri og trøste en lidende sjel. Da opprinner lyset i mørke og natten blir som midt på dagen. (Jes. 58,10)

Det står en god formaning i samme kapittel: Sette frem til andre det en selv har lyst på. Det er et kraftig slag mot bekymring. Det legger Gud merke til og belønner.

Gud kan gjøre det umulige

Ja, la oss øve oss i gudsfrykt, øve oss i å kaste all vår bekymring på han. Dette må så absolutt være en av de mest nyttige «åndelige idrettsgrener» som finnes.

Når Gud er så god at han kaster alle våre synder i havets dyp, så bør vi benytte oss av dette utrolige tilbudet: Kaste all vår bekymring på ham. Han kan gjøre noe med det som for oss er umulig.