Kjærligheten blåser seg ikke opp

Jeg satt og halvsov i en av de siste timene før ferien, og lyttet med et halvt øre til professorens presentasjon av utenriksnyheter. Oppmerksomheten min ble kraftig skjerpet da jeg hørte henne spørre klassen, «Hvorfor tror dere det fortsatt er så mange kriger og konflikter rundt om i verden?»

Det ble stille en stund mens studentene tenkte på dette spørsmålet og de mange mulige svarene.

«Grådighet», foreslo en student. «Fattigdom», sa en annen. Læreren ristet på hodet. «Det dere sier er også riktig, men det er et annet poeng jeg har lyst til å diskutere.» Til slutt var det en gutt som rakte opp hånda. «Fordi mennesker flest tror de bestandig har rett, og når krangler oppstår vil de ikke trekke seg.» «Eller,» fortsatte ei jente, «en side har rett og den andre klarer ikke akseptere at det er slik.» Læreren nikket, «Og hvorfor er det så vanskelig for begge sider å være enige med den andre?» En opphetet klassediskusjon begynte, alle prøvde å slå fast hvorfor mennesker ikke kunne holde fred med hverandre.

Hva forårsaker vanskeligheter?

Mens jeg satt og tenkte på alle konflikter, strid og kriger som konstant pågår, og som vi hører om daglig, måtte jeg spørre meg selv, «Hva med alle krangler og konflikter som begynner i det små, på et personlig plan? Hvordan angår det meg, i mitt dagligliv?» Jeg husket en vanskelig diskusjon jeg hadde hatt med en annen person og den bitre ettersmaken som fulgte. «Hva forårsaket det?» spurte jeg meg selv. «Hvorfor er det så vanskelig for meg å komme overens med visse mennesker, eller å akseptere at jeg ikke har rett?»

Så kom jeg på et vers i Bibelen, fra 1. Korintierne 13, 4 «(…) kjærligheten blåser seg ikke opp.» Det gikk opp for meg at jeg ikke kjente fred og enhet med denne personen på grunn av egoet mitt. Jeg trodde jeg hadde rett og forsvarte min egen rettferdighet. I stedet for å be Gud om hjelp og bruke hans visdom, brukte jeg min egen. Jeg stolte på egoet mitt i stedet for på Gud, noe som var et enormt feiltrinn og hadde ført til krangelen.

Kunnskapen oppblåser

Den eneste makten som kan bygge og være oppbyggelig er kjærlighet. Gud kan ikke hjelpe meg hvis jeg er så oppblåst og innbilsk at jeg ikke kan høre stemmen hans som forsøker å lede meg. I en slik tilstand er det ikke mulig å elske Gud eller andre mennesker. I 1. Korintierne 8, 1-2 står det: «Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger. Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han ennå ikke kjent det slik han burde.» Jeg må spørre meg selv, «Hva er det egentlig jeg vet? Har jeg spurt Gud hva han synes? Stoler jeg på at han vet best?» Hvis jeg virkelig tror på at all visdom kommer ovenfra, da vil jeg være ydmyk i mine egne øyne og erkjenne at jeg har et kjød (ego) hvor det ikke bor noe godt. (Romerne 7, 18)

Guds visdom

Det kjødet hindrer min evne til å forstå meg selv og andre riktig. Men hvis jeg virkelig hater egoet mitt, kan jeg i stedet bruke Guds visdom til å bidra til fred i alle situasjoner, samme hvilken side som har rett eller galt, og i stedet for å bare eskalere konflikten. «(…) eller det er kunnskap, skal den ta slutt.» 1. Korintierne 13, 8.  Kunnskap kan kanskje imponere eller gi meg ære en stund, men det er bare for en tid og gir ikke frelse og fred, eller lar meg velsigne og elske de andre. Den kan være nyttig når man bruker den i praktiske situasjoner, men viser meg ikke hvordan jeg kan ha en ren og inderlig kjærlighet til Gud og alle mennesker, slik som Jesus hadde. Gud kan gjøre et herlig arbeid hvis jeg ydmyker meg og aksepterer hans visdom i situasjonene mine. Da vil kjærligheten øke!