Korsets vei

Livets vei

Korsets (selvfornektelsens) vei er livets vei; for «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Lukas 9,23. Hvert skritt efter Jesus, hvert skritt på livets vei, består i å fornekte (si «nei» til) seg selv, sin egen vilje. For hvert nytt skritt vi skal ta i Jesu fotspor, må vi korsfeste en egen vilje som står imot.

Skal Guds vilje kunne skje, må egenviljen nødvendigvis fornektes: dø korsdøden. Her er ingen mellomting! Ett av to – enten Guds vilje, eller egenviljen! Derfor står det ikke «burde helst» eller «var det beste», men «må han fornekte seg selv.» Vi må gå korsets vei, hvis vi vil frem; for dette er livets vei.

Opphavet og grunnvollen er at Kristus tok sitt kors, bar det og ble naglet til det. Vil vi følge etter ham samme vei og bli ham lik, da må også vi bære vårt kors og bli naglet til det – ved tro. «Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden.» Romerne 6,6. Troens ord sier at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham.

Når vi tilegner oss dette i tro, da virker det også i sannhet korsfestelse. Hvis ikke, er det selvsagt umulig å komme frem på livets vei. Det gamle menneske kan ikke gjøre Guds vilje. Skal Guds vilje skje, da må det gamle menneske korsfestes, eller druknes. (Romerne 6,4; Kolosserne 2,12) I vantro eller uvitenhet blir det sagt at «den gamle Adam» kan svømme. Det er en grov misforståelse. Han kan ikke svømme, men synker som en sten. Det er kun så lenge han går på det tørre (ikke, ved tro, blir korsfestet), at han synes å kunne svømme!

Utvikling – nytt lys

Ved å tro Romerne 6, 6 opphører vi å tjene synden, d.v.s. å gjøre bevisst synd, kjødets gjerninger. Ubevisst synd, legemets gjerninger (Romerne 8,13), fortsetter allikevel å komme frem der hvor jeg ikke har lys. «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv …» Galaterne 2,19-20. Dette betegner et seirende liv, og omfatter all bevisst synd. «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.» Galaterne 5,24. Dette omfatter all bevisst lyst og begjæring, så man ikke gjør imot det man vet er rett. «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.» Galaterne 6,14. På samme måte betegnes herved korsfestelse av verden og «jeg»-et så langt vi kjenner det, så langt vi har lys.

Vi kan ikke korsfeste en mann før vi finner ham. Vi kan heller ikke akte oss korsfestet for noe som vi ikke ser er synd. Derfor gjelder det å holde seg nær til Gud, så vi stadig kan få nytt lys over vårt selvliv, så noe mere kan bli korsfestet. Alt dette er ved tro. Ved tro blir det virkelighet i vårt liv, ellers blir det bare teori. Hvis vi virkelig – ved tro – blir korsfestet med Kristus, da gjør vi også virkelig fremgang på livets vei. Og det er nettopp dette vi er kalt til.

La derfor vårt valgspråk (angående alt vårt eget) være: På korset med det!

Artikkelen er et utdrag fra heftet «Guds veier til himmelen», først utstedt av Skjulte Skatters Forlag i november 1935.

© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag