Kristi brud

Hvem kunne tilfredsstille Jesu hjerte?

Jesus holdt det ikke for et rov å være Gud lik. Før han betrådte vår jord, lekte han alltid for Guds åsyn og hadde sin lyst til menneskenes barn. Visstnok var der hinsides i evigheten myriader av engler og mangt og meget skjønt, som vi ikke her kan ha noen anelse om; men intet av dette kunne tilfredsstille Jesu hjerte. Hans lyst sto til menneskenes barn. (Filipperne 2, 5-7; Salomos Ordspråk 8, 22-31.)

Da Gud hadde skapt alle ting og funnet det såre godt, dannet han det første menneske, Adam, som han satte inn i Edens have for å vokte den. Man skulle tro, at Adam måtte føle seg vel tilfreds her, men det gjorde han ikke, og det forsto Gud bedre enn Adam. «Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like. ... Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben ... Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» 1. Mosebok 2, 18-23.

Adam hadde følt dette savn lenge, derfor utbryter han: «Denne gang er det ben av mine ben» osv.

Kristi brud: elsket og trofast

Nettopp slik forholder det seg også med den annen Adam, Kristus, han lengter etter sin dyrekjøpte brud. Og denne må tas blant menneskenes barn. For å vinne henne forlot han sin himmelske herlighet og gikk der ned, hvor denne hans elskede oppholdt seg. Det var imidlertid ikke nok at han kom her ned; han måtte til og med iføre seg kjød og blod og bli oss lik i alle ting for igjennom forhenget, det er hans kjød, å legge den vei, hvorpå hans brud skulle vandre for å kunne komme til ham fra forgjengeligheten inn i det uforgjengelige og evige. (Hebreerne 2, 14; Hebreerne 10, 19.20.)

Kristus utviste troskap, da han vandret her nede, og nå vil han, at bruden skal være like tro i sitt kjøds dager. På denne måte blir man ett kjød med Kristus. Denne hemmelighet er stor, men jeg tenker hermed på Kristus og menigheten. Mannen skal forlate far og mor og holde seg til sin hustru og disse to skal være ett kjød. Ikke bare få av Kristi Ånd, men drives av Ånden til at legemet blir for Gud som et levende og Gud velbehagelig offer. Enhet i kjødet. (Efeserne 5, 30-32; Romerne 12, 1.)

Delaktig i guddommelig natur

Vi er født ovenfra med uforgjengelig sed ved Guds ord, som lever og blir evinnelig; vi næres og vokser ved det samme ord. (1. Peter 1, 23.) Først er vi barn, deretter vokser vi frem til en ren jomfru for Kristus. Denne rene jomfru er for Kristus, hva Eva var for Adam. Kun er forholdet himmelsk, mens våre første foreldre var jordiske.

Det finnes jomfruer uten tall. (Høysangen 6, 8.) Det vil si, slike som ikke har vokst opp til den modne alder; men til ingen av disse kan Kristus beile. Kristi brud er den modne kvinne ut fra hvis natur den guddommelige kjærlighet bryter frem. Hun er syk av kjærlighet. «Styrk meg med druekaker, forfrisk meg med epler!» utbryter hun. Høysangen 2, 5.

I brudetilstanden tenker man hverken på gaver eller på mange fete retter. Tanken og omsorgen for seg selv er borte. Bare brudgommen! «Min egen vingård har jeg ikke voktet. Si meg, du som min sjel elsker: Hvor vokter du hjorden? Hvor lar du den hvile om middagen?» Høysangen 1, 6-7. Hun åpner seg ikke for hvem som helst, hun er et avsteng oppkomme, en forseglet kilde. (Høysangen 4, 12.) Hun foretrekker heller å lide i kjødet enn å åpenbare andre enn brudgommen sine hemmeligheter. Hun er hva hun er: Idealet av alt som kan oppnås av et menneskebarn, som ved Guds nåde blir delaktig i guddommelig natur.