Lar jeg bare dagene komme og gå?

Det er en mandag morgen, og starten på en ny uke.

En typisk dag for meg kan se slik ut: En rask frokost, og te mens jeg fort lager en matpakke til å ha med til jobben, og så stelle meg. Jeg er stille mens jeg kjører de 20 minuttene til jobben, og tenker ikke på noe spesielt, bare forbereder meg mentalt på dagen. Jeg er opptatt med det som må gjøres på jobben, og er bare glad når klokken endelig er 16:30 og jeg kan dra hjem. Jeg lager middag, tilbringer tid med mannen min, kanskje slapper av litt og så gjør jeg de daglige oppgavene, og sørger for at huset er rent og ryddig før jeg legger meg. En hel dag har gått, og jeg har vært glad og munter, snill mot andre, har fått vasket både tøy og gulv, og hatt en produktiv dag.

Alt i alt kan jeg på slutten av dagen se tilbake og være ganske fornøyd.

Hva er en åndelig produktiv dag?

Men hva med mitt åndelige liv? Hvis jeg ikke har fått noe åndelig næring, eller tenkt på mitt kall, eller vært våken for de mulighetene som dagen inneholder, hvordan kan jeg ha hatt en åndelig produktiv dag? Jo, jeg har fått unna klesvasken, betalt regningene jeg skulle betale, men hvordan har jeg utviklet meg åndelig?

Å være åndelig produktiv betyr at jeg har sett synden som bor i kjødet mitt (Romerne 7,17-20) og har renset meg for det. Irritasjon på en kollega, frustrasjon når ting ikke skjer som jeg vil, eller utålmodighet med en treg datamaskin. Disse tingene kan virke ubetydelige, men de kan dukke opp i hverdagen, og jeg må lære å være fri fra dem. Å være åndelig produktiv betyr å gjøre fremskritt i å kvitte seg med «synden i kjødet mitt». Hvis jeg tror at jeg kan komme meg gjennom en hel dag uten noen fristelser i det hele tatt, er jeg simpelthen ikke våken, da fristelser til synd alltid vil komme opp i mitt daglige liv. Hvis jeg ikke engang ser dem, er det fordi jeg ikke har øynene mine åpne.

Dette er virkelig alvorlig! Hvordan kan jeg bli fri fra synden i kjødet hvis jeg ikke ser noe å rense meg fra?

Årsaken er at jeg har blitt tilfreds med måten jeg er på, og jeg ikke lenger har en trang i mitt hjerte, ingen nød i mitt liv til å være ferdig med å leve etter kjødets lyster (1. Peter 4,1-2 ), slik at jeg kan forvandles til Kristi bilde; ingen ekte hat mot synden. Dette er ekstremt farlig. Da blir jeg selvtilfreds, fordi jeg ikke ser synden som overmåte syndig. (Romerne 7,13)

Jeg må arbeide bevisst

Det er jo ikke akkurat slik jeg ville ha sagt det hvis jeg tenkte på det; jeg går ikke rundt og tenker: «Jeg er fornøyd med måten jeg er på og trenger ikke lenger å rense meg selv». Det er mer at jeg ikke legger merke til det når Ånden taler til meg, og ikke ser at jeg nå hadde en mulighet til å ydmyke meg selv, for eksempel.

Hvis jeg er tilfreds med min åndelige tilstand, hvordan kan jeg da utvikle meg? Jeg kan ikke gjøre fremgang hvis jeg ikke ser et behov for det. Jeg ble ikke født med en fullkommen tålmodighet, med evnen til lett å tilgi andre, osv. Men med Guds nåde kan jeg bli slik. Jeg kan faktisk oppnå guddommelig natur! Men jeg kan bare komme til guddommelig natur ved stadig å rense meg selv fra det som jeg ser kommer opp fra kjødet mitt. (2. Peter 1,2-4) Jeg må bevisst arbeide på min frelse til alle tider. (Filipperne 2,12)

Jeg må bruke mer tid til å lese bibelen min, for å fylle meg med Guds ord, hvor jeg får de våpnene jeg kan bruke i mine situasjoner. Jeg må huske å bruke tankelivet mitt til å be for meg selv, til å be for andre, slik at jeg ikke går rundt i mitt tomme sinn. (Efeserne 4,17) Jeg kan bygge opp de andre gjennom bønn.

I morges leste jeg verset, «I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved forbitrelsen.» Hebreerne 3,15. Så når jeg hører Guds stemme som taler til meg, som minner meg om å gjøre noe, må jeg være rask til å gjøre det. Hvis jeg slutter å lytte, eller fortsetter å utsette det jeg vet at jeg bør gjøre eller si, så slutter Gud å minne meg og jeg blir døv for Åndens stemme. Hver morgen må jeg be om virkelig å få øynene mine åpnet for dagens situasjoner og fristelser, slik at jeg kan bli rask til å seire. Jeg må be om å få et hat imot synden, slik at når Gud viser meg noe i kjødet, kan jeg hate det og være rask til å tilintetgjøre det.