Latter, tårer og et godt, nytt år

Da jeg ventet på at fyrverkeriet skulle lyse opp himmelen, og telte ned til et nytt år for nesten 365 dager siden, kunne jeg ha forestilt meg alt som skulle skje i år?

Jeg kan ikke si at det har vært et dårlig år. Det har vært så mange flotte øyeblikk fylt med latter, og tanken på alt jeg har opplevd fyller meg med oppriktig takknemlighet. Jeg kan heller ikke si det har vært et enkelt år. Tårene kommer lett når jeg ser tilbake på noen av minnene.

Det var utfordringer i hverdagslivet da jeg ba om at Gud måtte hjelpe meg å møte en oppgave som jeg gruet meg for, eller om han kunne gi meg visdom til å ordne min økonomi. Det har vært noen triste øyeblikk, da jeg savnet kjære venner som var langt borte, og lærte å forlike meg med den tomme plassen som de etterlot seg. Det var svært uventede situasjoner som jeg aldri kunne ha forestilt meg og som jeg ikke forsto. Jeg trodde jeg hadde en sterk tro, men til tider var jeg så desperat at jeg lurte på om Gud var der. Dag etter dag gjorde jeg mitt beste for å holde fast; jeg lærte å leve ved tro mens jeg lurte på hvorfor dette skjedde med meg.

Det er et kjent dikt om en person som begynte sin reise med Gud ved sin side, og de etterlot seg to sett med fotspor i sanden. Men da han så tilbake til de laveste og tristeste tidene, så han bare ett sett av fotspor i stedet for to. Han begynte å tvile på om Gud hadde vært med ham i disse tidene. Men Gud svarte ham: «Gjennom tidene med prøvelse og lidelse, da du bare så ett sett med fotspor, det var da jeg bar deg.»

Dette diktet ble en del av det jeg opplevde i år.

På én spesiell dag i en vanskelig periode ble livet beksvart for meg. Mens jeg sovnet prøvde jeg så godt jeg kunne å velge og tro på Gud og takke, uansett. Da jeg våknet, følte jeg at Gud hadde gitt meg ny styrke. Senere, da jeg kom sammen med noen venner, husket jeg at jeg hadde folk i mitt liv som tydeligvis elsker meg dypt. Jeg opplevde så mye godhet at det minnet meg om alt som Gud har gitt meg i livet. Hvordan kunne jeg ha glemt det! Han har gitt meg så mye, og han har gitt meg muligheten til å gi og velsigne de andre i retur, etter hans vilje.

Jeg lærte at det ikke var noe bedre legemiddel for mine problemer enn å gjøre godt for de andre, i stedet for å være opptatt av min egen verden. Det er så mye som jeg kan gjøre, i stedet for å lure på hvorfor disse ting skjer med meg. Og når det gjelder det som jeg ikke forstår, kan jeg overlate det i Guds hånd, og vite at han tar vare på det.

Jeg følte ikke at jeg hadde mye å gi, men et smil, en god klem og noen gode gjerninger, å tilbringe tid med andre som trenger en venn – det er noe som kan være en velsignelse for andre. Kampene mine forsvant ikke over natten, men Guds ord er sant: «Det er saligere å gi enn å ta imot.» Apostlenes gjerninger 20,35. Det ga meg en utrolig glede og styrke til å holde ut i mine prøvelser, og en helbredende effekt som er vanskelig å beskrive. Det var ikke noe jeg kunne ha forstått og gjort på egen hand. Når jeg ser tilbake er det klart at det var Gud som løftet meg opp fra mitt mørke, bar meg gjennom og ga meg styrke til å bruke livet mitt til noe godt i stedet.

Jeg forstod at det som gir meg mest glede, er ikke bare at jeg kan velsigne andre, men det faktumet at jeg kan endre meg. Da jeg trodde at jeg hadde tro på Gud, viste Gud meg hvor liten tro jeg hadde, slik at jeg kunne vokse mye sterkere i troen. Da jeg trodde at jeg hadde nådd mine grenser, viste Gud meg at han kunne gjøre meg sterk nok til å bære mer enn jeg visste at jeg kunne bære. Da jeg spurte, «Hva har jeg gjort for å fortjene dette?» lærte jeg at en tjeners tankegang er å gi uansett, uten krav, og alltid huske at jeg kan gi enda mer. Jeg ble mer og mer fri fra mine egne begrensninger. Det var vekst og liv midt i de vanskelige tider, som ga meg den slags lykke og tilfredsstillelse som gjorde meg utrolig begeistret for livet.

En gammel venn fortalte meg en gang hvordan livet alltid har vært en god og festlig reise for ham. Jeg så på hans avslappede og lykkelige ansikt og tenkte på alt han har vært gjennom – økonomiske vanskeligheter og mange andre vanskelige tider, å bli misforstått og behandlet urettferdig. Nå forstår jeg hva han mente: Det var ikke at livet alltid var «godt», men at han hadde bestemt seg for å omfavne alt i livet som det aller beste som Gud kan gi ham. Og ved tro opplevde han Guds godhet.

Nå, på slutten av dette året, ble jeg igjen minnet om ordene til min venn, og ble fylt med takknemlighet. Det har ikke vært det «gode» året jeg forventet eller ville ha planlagt. Det var til tider, men det ga meg mye mer enn jeg kunne ha bedt om.

Jeg lurer på hvordan neste året blir. Ut fra de siste årene vet jeg at det blir bedre enn det jeg kan forvente. «Livet er en festreise», husker jeg. Det kommer til å bli nok et godt nytt år.