Oppdage og maksimere de unike talenter Gud har gitt meg

Lignelsen om talentene: Prøvelser er også talenter

I lignelsen om talentene (Matteus 25,14-30) forteller Jesus om en herre som ga hver av sine tjenere et ulikt antall talenter (en sum penger) for å ta vare på. Hensikten var at de skulle få en fortjeneste til herren med det som hadde blitt betrodd dem.

Det sies ofte at talentene i lignelsen skal forestille våre evner og sterke punkter, som når vi sier at noen er veldig talentfull. Men talentene representerer også forholdene Gud har gitt meg i livet, muligheter der jeg kan utføre Guds vilje.

Nå må jeg se på meg selv og livet mitt gjennom Guds øyne: Hvorfor ga han meg denne kroppen? Denne personligheten? Disse evner? Denne familien? Disse omstendighetene? Kan jeg se at de er talenter som har blitt betrodd meg? Prøvelser og vanskeligheter, eller gode tider og velstand – alle er muligheter som Gud har betrodd meg personlig! Når jeg har fått mange utfordringer betyr det faktisk i Guds øyne at jeg har fått mange talenter; mange prøvelser betyr at jeg er veldig talentfull! Og jeg er den eneste som kan utføre disse oppgavene, fordi mine forhold er helt unike i henhold til Guds hensikt og planer.

Gud stoler på meg, at jeg skal bruke disse mulighetene til å komme til utvikling og vekst og få evig innhold, og han har gitt meg verktøyene jeg trenger for å gjennomføre det. Hvis jeg er villig, gir Gud meg sitt ord for å lære meg hva jeg skal gjøre, og Den Hellige Ånd gir meg styrken til å utføre det. Jesus har gått foran som en forløper for å vise meg veien. I hver situasjon, med hver talent jeg har fått, kan Guds navn bli forherliget (som Jesus gjorde i Johannes 12,27-28), Guds vilje kan gjøres (som Jesus gjorde i Lukas 22,42), og jeg kan få en «evig fylde av herlighet». (2. Korinter 4,17-18)

Å gi regnskap for de talenter jeg har fått

I lignelsen måtte tjenerne gi regnskap for de talenter de hadde blitt betrodd. To av dem hadde forvaltet dem klokt, så de hadde fått fortjeneste. Dette kan sammenlignes med å bruke mine omstendigheter for å få evige rikdommer. Guds investering i meg er at han har gitt meg en kropp og omstendigheter der jeg kan gjøre hans vilje. Fortjenesten han forventer i retur er at synden blir utryddet stykke for stykke i mitt liv, og at den blir erstattet med en ny skapning: dydene, Åndens frukt (Galaterne 5,22), evig liv (Johannes 12,25; Romerne 2,6-7), og fremfor alt, at Gud gjennom alle disse tingene blir herliggjort med mitt legeme og gjennom mine situasjoner.

Herren roste de to første tjenerne og sa: «Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!»

Men den tredje tjeneren, som hadde fått én talent, hadde skjult den i bakken og hadde ingenting å vise for det som hadde blitt gitt i hans varetekt. Mesteren var veldig misfornøyd med ham og kalte ham ond og lat og sa: «Ta derfor fra ham talenten og gi den til ham som har de ti talentene. For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner.»

Dette kan virke hardt og urettferdig. Tross alt hadde han fått færrest talenter av alle de tre tjenerne, og han ga tilbake det han hadde fått, ikke sant? Men poenget var at han ikke hadde brukt talenten han hadde fått; han var lat og ikke villig til å gjøre noe arbeid. Ikke bare hadde han ikke fått en fortjeneste, men talenten var sannsynligvis skadet og råtten fra å bli begravet i bakken. Mesterens dom var helt rettferdig og riktig.

Bruke eller begrave talentene jeg har fått

Talenter kan variere. Si at jeg er veldig flink i noe. Bruker jeg disse evner til å velsigne andre, til å gjøre det gode, for å hjelpe og vise vei i det gode? Eller «begraver» jeg dem ved å bruke dem på meg selv, for min egen gevinst? Si at jeg opplever prøvelser som sykdom, økonomiske vanskeligheter eller misforståelse og baksnakking. Bruker jeg dem til å seire over klage, tvil, motløshet osv. som nesten alltid kommer fra synden i kjødet mitt i slike forhold? Ser jeg muligheten som en unik talent som jeg kan «forvalte» slik at jeg får Åndens frukt som takknemlighet, tro, glede osv. eller «begraver» jeg den ved å gi etter for synd og ikke få noe av evig verdi i prøvelsen?

Hjelp for livet i lignelsen om talentene

Jeg er i samme posisjon som den unyttige tjeneren hvis jeg ikke har tjent noe i de situasjonene Gud har gitt meg, uansett hva disse omstendighetene er. Å gjøre «ingenting» er faktisk det samme som å la min naturlige tilbøyelighet til å synde å vokse og bli betent, slik at slutten er verre enn begynnelsen.

Men nå kan jeg gjøre noe med mulighetene og nåden Gud har gitt meg. Resultatet av mine forhold, store eller små, lange eller korte, tunge eller lette, bør alltid være at det skapes noe av evig verdi: der hvor det var utålmodighet, er det nå tålmodighet; der det var utakknemlighet, er det nå takknemlighet; der jeg slet med å bære de andre, er det nå kjærlighet; hvor jeg var svak, har jeg blitt sterk.

Da vil jeg høre disse fantastiske ordene fra min Herres munn, han som jeg har tjent hele mitt liv: «Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!»

Du kan lese hele lignelsen om talentene i Matteus 25,14-30.