«Livet skal jo ikke være slik!»

Det hadde vært en lang og tøff dag. Jeg satt meg ned på sofaen og tenkte for meg selv: «Livet skal jo ikke være slik!»

Jeg følte at hele dagen hadde vært et eneste rot.  Nesten alt som hadde skjedd i løpet av dagen hadde gjort meg opprørt og ulykkelig. En bølge av uro skylte over meg når jeg ikke klarte å holde huset, hagen, bilen og barna skinnende rene. Når noe gikk annerledes enn det jeg hadde planlagt, ble det bare utrolig mørkt og vanskelig for meg. Jeg prøvde å kjempe mot alt som kom opp fra kjødet mitt, men det var bare for vanskelig og for overveldende. Jeg skjønte at dette ikke var hvordan det burde være for en som er en helhjertet disippel av Jesus Kristus.

Desperasjon

Jeg forestilte meg hvordan det ville være å stå foran Jesus, og hvordan det ville føles hvis jeg måtte møte ham akkurat nå. Plutselig ble det klart for meg at øynene mine bare hadde vært fokusert på jordiske ting. Dette gjorde det umulig å bekjempe all uro som kom opp i meg når ting ikke gikk som jeg ville.

Jeg innså hva problemet var men jeg visste ikke hvor jeg skulle finne veien ut av rotet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gi opp eller hvordan jeg kunne forandre meg. Det hadde kommet så langt at jeg nesten ikke hadde bønneliv med Gud fordi jeg klamret meg så sterkt fast til alle de jordiske tingene. Han kunne ikke snakke med meg lenger. Men mens jeg satt der bøyde jeg hodet og spurte Gud hva jeg skulle gjøre for å komme ut av denne mørke avgrunnen som jeg følte jeg hadde blitt sugd inni.

En livsforandrende opplevelse

En stund senere ble vår unge sønn utsatt for en veldig alvorlig ulykke. Legene måtte holde ham i koma i flere dager. Det eneste jeg kunne gjøre var å vente. I en slik tid hadde alle jordiske ting plutselig null verdi.

Jeg husker at jeg satt alene på sykehuset, og i min fortvilelse vendte jeg meg endelig til Gud. Da kunne han begynne å snakke med meg. Plutselig følte jeg at jeg hadde en veldig åpen forbindelse med Gud hvor jeg kunne høre mye tydeligere hva han hadde å si til meg. Hele tiden mens jeg satt der på sykehuset, var jeg i konstant samtale med Gud. Han kunne påpeke ting jeg måtte rense meg fra og ting som jeg trengte å gi slipp på. Han kunne gi meg lys over ting som jeg aldri hadde sett under normale omstendigheter, fordi tankene mine hadde vært så opptatt av masse jordiske ting og situasjoner.

I løpet av denne tiden fikk jeg et veldig nært forhold til Gud, og jeg kunne gjøre mye raskere fremgang på den nye og levende veien gjennom kjødet. Etter hvert som tiden gikk og situasjonen normaliserte seg, tok jeg en veldig bevisst beslutning om å kjempe med all min styrke for å holde forbindelsen jeg hadde fått med Gud åpen. Uten denne åpne forbindelsen visste jeg at jeg ville bli treg til å høre hva han har å si, og de jordiske tingene og situasjonene ville begynne å få overhånd igjen.

Gutten vår måtte gjennomgå flere operasjoner etter ulykken, og han trenger fortsatt noen flere, men han er en veldig lykkelig, livlig gutt som ikke er redd for leger og sykehus. Gjennom denne episoden følte jeg aldri personlig at ting var for vanskelig eller at Gud hadde forlatt meg. Han har vært med meg gjennom alt, og hjelper og styrker min tro ved å ta seg av alt, til og med til minste detaljer. Jeg vil være nær ham i alle ting. Slik skal livet være!