«Må jeg virkelig gjøre dette, Gud?»

Har jeg den enkle troen til å være lydig når Gud ber meg om å gi opp noe? Har jeg en absolutt, ydmyk tro på at Guds veier er langt mer enn jeg kan forstå? At å bøye seg for hans vilje alltid er det riktige valget, uansett hva det koster?

Har du noen gang stått overfor en situasjon der Gud vil at du skal gjøre noe, og du følte at det var for mye forlangt?

Som et ekstremt eksempel for å illustrere poenget: Hva om han ba deg om å ta med hele familien, flytte fra hjemmet ditt, menigheten din, karrieren din, hele livet, for å gjøre misjonsarbeid i et land langt borte? For de fleste vil dette høres sprøtt ut. Men du mener at det er det Gud vil at du skal gjøre.

Dette er selvsagt en usannsynlig problemstilling for folk flest. Men det kan være mange forskjellige grader av ting som Gud kan be oss om å gjøre. Ting som kan være vanskelige, og kanskje til og med smertefulle. Ville du hatt den enkle tro at hvis Gud ville at du skulle gjøre det, så måtte det bare gjennomføres?

Kan jeg virkelig gjøre det?

Hva med et forhold som jeg innerst inne vet ikke er riktig? Kanskje jeg lengter etter noe som Gud ikke har gitt meg, og som jeg rett og slett ikke kan forstå hvorfor – en ektefelle, en baby, en karriere, osv. Det kan være ting som ikke er gale i seg selv, men som bare ikke er Guds vilje for meg.

Kanskje det er min naturlige bekymring. Mitt behov for å ha kontroll. Mitt ønske om å være noen i denne verden. Noe jeg har imot en annen. Og så videre. Kan jeg ofre mine egne planer, mine egne ideer, ting som jeg av natur ønsker eller klamrer meg til?

Hva om å gi opp nettopp den ene tingen er akkurat det jeg må gjøre for å få tak i det som Gud har i vente for livet mitt? Kan jeg overgi meg selv, mine ideer, min stolthet, mine håp og drømmer til Gud, i tro på at han elsker meg og at han styrer mine veier nøyaktig slik at det er best for meg? Tror jeg ikke at han elsker meg så høyt, at han ikke ville ha bedt meg om å gjøre noe uten å ha en utmerket grunn til det, selv om jeg ikke kan se den?

Hvorfor jeg må gjøre det

Gud ber oss om å stole på ham, og ikke stole på vår egen forståelse. Så selv om du kan bli bedrøvet av prøvelsen, vil ektheten av din tro vise seg å være «langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild.» 1 Peter 1,7.

Gud velsigner en slik prøvet tro, og han velsigner de som har denne tro, de som har all sin tillit til ham.

«Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!
Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» Ordspråkene 3,5-6.

Fordelen for meg

Jeg kan gi opp mine ideer og planer, og si som Jesus sa i Lukas 22,42: «Men la ikke min vilje skje, bare din.» Da blir hans fullkomne vilje og veiledning for mitt liv mitt hjertes ønske! Og selv om det kan gjøre vondt å gi opp min egen vilje, selv om det medfører lidelse, finner jeg hvile og fred i å velge å tro på at hans planer for meg er å gi meg fremtid og håp. (Jeremia 29,11) Jeg opplever at Gud er med meg i alt jeg gjør.

Når jeg lar Gud styre livet mitt, vil han kunne vise meg veien som han har satt foran meg. En vei hvor jeg kan tjene ham og bringe heder og ære til hans navn. Hvor jeg kan lære å leve slik at jeg er velbehagelig for ham. Hvor jeg får den prøvde tro som er mer verdifull enn gull, som «skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse.»