«Min kraft fullendes i skrøpelighet»

«For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd.» Hebreerne 4,15.

«For enhver yppersteprest blir tatt ut blant mennesker og innsatt for mennesker til tjeneste for Gud, for å bære fram gaver og offer for synder. Han kan være medlidende med de uvitende og villfarne, siden også han selv er underlagt skrøpelighet.» Hebreerne 5,1-10.

Skulle Jesus bli vår yppersteprest, så måtte han bli tatt ut blant mennesker. Derfor måtte han bli Menneskesønnen og få del i blod og kjød på samme vis som barna. (Hebreerne 2,14) På den måte fikk han også del i våre skrøpeligheter og kunne bli fristet, og derfor ble han en miskunnelig yppersteprest.

Vi kan spørre, hvor skrøpelig var Jesus? Han var så skrøpelig i sine kjøds dager at han frembar nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. (Hebreerne 5,7) Bønner og nødrop er tegn på skrøpelighet. Det står at han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Han måtte jo dø, en rettferdig for oss urettferdige, men han døde ikke den død: «Dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø.» Romerne 8,13. Men for ikke å dø den døden, måtte han kjempe slik i sine kjøds dager. Så skrøpelig var han i de dager, og han var seg sin skrøpelighet bevisst. Derfor var han også så sterk at han aldri gjorde synd. Guds kraft ble fullendt i hans skrøpelighet.

Paulus var en tro Jesu Kristi etterfølger. Han fikk det svaret når han ba om å komme ut av sin skrøpelighet: «Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.» 2. Korinter 12,7-10.

Alle mennesker i blod og kjød er skrøpelige, men ikke alle er seg sin skrøpelighet bevisst, for de er ikke gudfryktige. Den skrøpelige som ser faren, han flyr, men den sterke har høye tanker om seg selv. Han roper ikke om hjelp. Det var ved Guds nåde at Jesus kunne seire og bli et lyteløst lam som kunne smake døden for alle. (Hebreerne 2,9-10) Og det var i Paulus’ skrøpelighet at Guds nåde ble nok, og Guds kraft ble fullendt. Og han sier: «Men av Guds nåde er jeg det jeg er». 1. Korinter 15,10.

Mange tror, når de lider nederlag og synder, at det er fordi de er så skrøpelige. Langt derifra! Det er ikke grunnen. Grunnen er den at du ikke er deg din skrøpelighet bevisst, og så er du ikke så gudfryktig at du sender nødrop. Du kommer ikke frem for nådens trone og søker vår store, miskunnelige yppersteprest, han som har medynk med din skrøpelighet og derfor kan gi nåde til hjelp i rette tid. (Hebreerne 2,17-18)

Vi formanes til å fly fordervelsen i verden som kommer av lysten, fly ungdommens lyster, fly pengekjærhet osv. Hvorfor flyr man ikke? Nei, en er seg ikke sin skrøpelighet bevisst, eller en er ikke så gudfryktig at det er noe om å gjøre for en å komme vekk. Derfor får en ikke nåde så en blir sterk og kan seire.

Er en seg sin skrøpelighet bevisst, da er en også ydmyk og får nåde. Da blir en sterk i Gud. Men da flyr en også vekk fra alt og fra all omgang som drar til verden og dens lyst, og jager etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte. (2. Timoteus 2,22)

Timoteus, den Guds mann, aktet seg ikke for god til å motta slike formaninger. Han var seg sin skrøpelighet bevisst og fikk nåde til å bli en stor Herrens tjener.