Moses: Mannen før miraklene

Mange har hørt historien om hvordan Moses ledet israelittene ut av Egypt, men få har kanskje tenkt på livet hans før utvandringen. På samme måte kan vi lengte etter å være et nyttig verktøy for Gud, uten å tenke over hva som må foregå i våre egne liv for at det skal skje.

Da han vokste opp som en prins i blant egypterne, hadde Moses alltid vært glad i israelittene. Han lengtet etter å gjøre noe for dem. Gud så at Moses kunne være en verdifull tjener, men først av alt var det mye av hans egen styrke og visdom som måtte bli brutt ned. Det var avgjørende at Guds vilje måtte skje, og Guds navn skulle bli herliggjort, og ikke Moses' eget.

Forståelse av menneskets verdi

Moses ble tvunget til å flykte fra Egypt i en alder av 40 år. I nesten 40 år etter det var Moses, en gang prins i verdens ledende sivilisasjon på den tiden, gjeter i et fremmed land. All makt, innflytelse, ære, og kunnskap som han hadde oppnådd som prins av Egypt ble verdiløst.
(Apg. 7,20-35)

Etter hvert begynte han å forstå hvem han egentlig var. Salme 90 er en bønn av Moses, som reflekterer dette: «Om morgenen er de [menneskene] som groende gress, om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt.» (Salme 90,5-6) Dette var hans åpenbaring om verdien av menneskeheten og menneskelig kunnskap uten Guds veiledning og visdom.

Han fikk også innblikk i Guds natur og Hans allmakt. «Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født og du skapte jorden og jorderike – ja, fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,1-2)

Dag etter dag skrev Gud denne sannheten inn i Moses' hjerte, og resultatet var fenomenalt. Resten av hans liv, til tross for de mange mektige miraklene han utførte med Guds kraft, ble Moses aldri stor i egne øyne. I stedet begynte han å søke det mest verdifulle på jorden: «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet! » (Salme 90:12)

Et ubrytelig bånd med Gud blir dannet

Alene med Gud, lærte Moses. Han lærte å passe på saueflokken som var i hans varetekt. Han ledet dem, var overbærende med dem og søkte hva som var best for dem. Etter Guds minnelser i sitt hjerte, beskyttet han sauene fra alle usikre stier og farlige dyr. Selv om han ikke visste det på den tiden, så forberedte dette ham for den dagen han ikke lenger skulle lede sauer, men alle Israels stammer.

Det var under denne tiden at Moses dannet et ubrytelig bånd med Gud, og lærte å stole på ham uten å tvile. Han lærte, som David gjorde da han var hyrde: «Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting.» (Salme 23,1)

Endelig kom dagen da Gud så at Moses var forberedt for sitt forutbestemte oppdrag. Hans egen styrke var blitt brutt ned gjennom årene, og han ble den mest ydmyke og saktmodige mann på denne jord (4. Mosebok 12,3). Han var nå klokere og sterkere enn noen annen person i live fordi han hadde blitt en tjener – en representant – for Gud.

Fra da av kunne Gud begynne å snakke direkte til Moses om sin vilje. Dermed startet den storslagne historien som fortsatt regnes som en av de aller største i menneskehetens historie – Israelfolkets utvandring av Egypt. Det var på grunn av dette sterke båndet med Gud at han senere strakk sin hånd over Rødehavet på Guds befaling. Sjøen åpnet seg opp, slik at Israels folk trygt kunne krysse over og unnslippe forfølgelsen av den egyptiske hæren.

Gud trenger arbeidere

Det er også et stort behov i verden rundt oss i dag. Mange er i slaveri under sin egen synd, og vet ikke veien ut. Gud trenger folk som er villige til å gå gjennom den samme utdanningen Moses gjorde slik at de kan bli hyrder og eksempler, som fører folk til den friheten som er i Kristus.

Er du oppmerksom for hva Gud ønsker å lære deg, dag etter dag? Er du villig til å ydmyke deg under Guds veiledning og vilje, på bekostning av dine egne meninger og menneskelige forståelse? Hvis det er tilfelle, så vil også du få dannet et ubrytelig bånd med Gud. Det er den skjulte trofastheten i det daglige livet; små situasjoner som ingen kunne se, som forberedte Moses til å være et redskap i Guds hender. Det var denne ydmyke og saktmodige tilstanden som tillot ham å sette sine egne tanker, ideer og stahet til side, og Guds vilje kunne gjøres, og han kunne bli herliggjort.

«Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting.» (2. Tim. 3,17)