Når «godt nok» ikke er nok

Siden Becky var i slutten av tenårene har hun viet seg til å være en sann Jesu Kristi disippel. Vi satt oss ned med henne for å finne ut hva det virkelig betyr for henne.

Hva inspirerte deg til å være en disippel?

Jeg var på en kristen konferanse, og taleren snakket om lignelsen om de ti jomfruer i Matteus 25,1-13. Han tok fram at de alle var «gode kristne» og de levde et godt liv, men den store forskjellen mellom de fem kloke jomfruer og de fem uforstandige jomfruer var det som skjedde på innsiden, i det skjulte der ingen kunne se. De fem uforstandige var fornøyd med et godt og behagelig liv og et godt utseende for mennesker. Men de fem kloke jomfruene var ikke fornøyd med det. De ville fornekte seg selv og bli forandret og forvandlet slik at de var velbehagelig for Jesus. Slik at de kunne bli kjent med ham, og han kunne bli kjent med dem.

Det var et vendepunkt for meg, fordi jeg innså at jeg var en av disse «uforstandige jomfruer». Det var mye i meg som bare ville se bra ut og ha et generelt «godt liv». Det var liksom godt nok for meg. Men den dagen virket Gud i mitt hjerte at det ikke lenger var godt nok. Nå trengte jeg å gå inn i et dypere liv. Det ble så klart for meg at hvis jeg ville bli kjent med Jesus, så måtte jeg også lære å fornekte meg selv når ingen andre kunne se, i det skjulte.

Den dagen ble Jesus så mye mer enn bare et navn for meg. Han var levende for meg! Jeg følte at han kom for å bo i mitt hjerte og i mitt sinn. Dette forholdet har blitt det kjæreste jeg har. Jeg kan ikke uttrykke hvor kjært det er. Det er som om jeg ikke kan bruke et øyeblikk på å søke mitt eget; jeg vil ikke gjøre det, fordi jeg vet at det ikke ville behage ham. Alle mine tanker er hans tanker. Jeg har ingenting å skjule. Jeg vil ikke ha noe annet. Jeg vil bare at han fører meg helt, mine tanker, og mitt liv, for å opplære meg til å bli som ham.

Du nevner uttrykket «å fornekte meg selv». Hva betyr det?

Det beste eksemplet jeg kan gi på hva det betyr er når noe ikke går slik som jeg ønsker det. Jeg begynner å tenke: «Hvorfor skjedde det? Hvorfor kunne ikke denne personen gjør det på denne måten? Hvorfor kunne de ikke si det slik?» Da vet jeg at utålmodighet vil komme ut av meg. Det kan komme ut i mine ord eller mine handlinger, eller i måten jeg ser på noen på eller i kroppsspråket mitt, alle slike ting.

Men å fornekte meg selv betyr det at jeg er våken og klar over disse fristelsene til utålmodighet når de kommer opp. Og jeg velger å si «nei» i det skjulte. Jeg sier bestemt «Nei!» og da får ikke disse tingene lov til å komme ut av kroppen min. I stedet kan det være tålmodighet og øm omsorg og kjærlighet. Ingen andre trenger å vite at jeg ble fristet en gang, men Jesus har sett hva jeg gjorde, at jeg fornektet meg selv slik at jeg er velbehagelig for ham, i stedet for å gi etter for mine egne følelser, min egen synd.

Hvordan er du sikker i ditt hjerte at du er en disippel?

Jeg vet at jeg ikke bevisst begår synd, og jeg har også et ønske om å finne mer synd, for å rense den ut av livet mitt. Fordi en disippel stopper aldri. Et godt ytre liv er aldri nok. Jeg er ikke fornøyd med det.

Kan du fortelle litt om hva du mener med aldri å være fornøyd?

Jeg tenker på det verset i Salme 17,15: «Jeg skal i rettferdighet få se ditt åsyn. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse.» Det er mitt mål; det er det jeg sikter til. Jeg nøyes ikke med noe annet utenom det. Jeg tar bare én dag av gangen, og går fra øyeblikk til øyeblikk fast bestemt på å være trofast med å fornekte meg selv og være velbehagelig for Jesus. Og jeg er nidkjær for det!

Hva motiverer deg til å fortsette å leve slik?

Det er enkelt og klart: Jeg har blitt så ubeskrivelig lykkelig. Det var veldig vanskelig til å begynne med. Men ettersom jeg fortsatte, lærte jeg. Salme 144,1-2: «Lovet være Herren, min klippe, han som lærer opp mine hender til strid, mine fingrer til krig. Han er min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til.» Det er slik jeg opplevde det. Og jeg ble så lykkelig. Ikke bare en følelse av lykke, men det er sannheten i hjerte og sinn.

Så det er verdt det, bare å holde ut når det står på som verst. Jeg har blitt mer og mer lykkelig for hver dag.

Jeg har valgt å leve dette livet som disippel, og kan vitne om at det ikke er verdt å leve noe annet liv.