Oppmuntring i en travel hverdag

Noen mennesker har en utstråling som kan gi andre håp og mot, midt i en travel og ofte vanskelig hverdag. Hvorfor har de så mye å gi?

Jeg stresser bortover fortauet. T-banestasjonen ligger noen hundre meter borte. Klokken er fire og jeg er på vei hjem. Strømmen av mennesker renner mot slusene ned til undergrunnen.

Det er tydeligvis ikke bare jeg som skal hjem. En iakttakende forbipasserende ville nok karakterisere meg som lettere irritert, eller i beste fall innbitt og konsentrert der jeg strener frem i hurtig gange. Men hva bryr jeg meg om det. Jeg er jo bare på vei hjem.

Den grønne mannen blinker og jeg krysser gaten. Det er da det lyser opp. Smilet. I skyggen fra løvtrærnes kraftige kroner. Smilet i det kjente ansiktet. Vi veksler noen ord og ønsker hverandre en fortsatt god dag. Jeg strener videre for å rekke et tog.

Hva opplevde jeg akkurat nå?

Rullende ut fra stasjonen i en av NSBs mange røde bokser får jeg god tid til å tenke. Tenke over det jeg nettopp opplevde. Hva er det som gjør at noen stråler så klart? Jeg undrer på hva det er som gjør at noen alltid har et smil tilgjengelig når andre trenger det? Hva det er som gjør at noen mennesker har så mye å gi?

Jeg kjenner mennesker som har hatt mye å bære. Mennesker som har møtt sykdom. Brå og uventet. Som har gått bort i ung alder. Alt for ung alder etter menneskelige beregninger. Mennesker som jeg ser kunne hatt mange grunner til å bli bitre. Grunner til å bli innesluttet. Til å gi opp håpet. Hva er det da som gjør at disse menneskene kan gi meg noe? Jeg som har alt jeg trenger. Som er frisk, ung, lever i et land hvor jeg praktisk talt kan få til det jeg vil. Som har livet og fremtiden foran meg. Hvorfor har de så mye å gi?

Hvem gir deg noe?

Jeg tror jeg vet grunnen. Tror grunnen er at de har blitt Jesu etterfølgere. Hans disipler. De tror at alt som møter dem samarbeider til det beste for dem. (Romerne 8,28) Ikke i dagens, ukens, månedens eller årets snevre perspektiv. Men i et evighetsperspektiv. De har lært å kjenne Jesus som sin sjels brudgom. En som har omsorg for dem. Derfor ønsker de også å leve et liv som kan begeistre ham. Hvordan? Ved ikke lenger å leve for å realisere seg selv, men for å realisere Guds vilje på jorden slik den skjer i himmelen.

Er det verdt å leve for? Jesus ber oss om å være lys for verden! Kjenner du sånne mennesker? Sånne som stråler ut noe himmelsk. Som er lys for deg. Gir deg noe du har lyst å få tak i?

Det gjør jeg, og ved Guds nåde har jeg fått lyst til det samme livet. Mitt håp er at det skal stråle ut fra meg sånn at den samme forbipasserende som forrige gang så en stresset student, neste gang vil kjenne og merke noe av den samme tiltrekkende kraften som jeg har kjent. Så jeg også kan være med å gi.