Rettferdig dom og ond dom – frelse og ødeleggelse

«Døm ikke etter synet, men fell en rettferdig dom!» Johannes 7, 24.

«Dere dømmer etter kjødet. Jeg dømmer ingen.» Johannes 8, 15. «Til dom er jeg kommet til denne verden …»  Johannes 9, 39. «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden.» Johannes 3, 19. «… så dømmer ikke jeg ham. … Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham …» Johannes 12, 47-48.

Ond dom – fordømmelse

Der er to forskjellige slags handlinger som kalles for «å dømme».

Den ene, den vanlige, er å bebreide andre for noe man selv synes de skulle ha gjort annerledes. Man uttrykker da gjerne sin forundring over at noen kan gjøre noe så galt som de har gjort, idet man da indirekte får plass for en ond selvros.

Denne dom står gjerne i forbindelse med baktalelse; det er en dom etter kjødet, den smaker av fordømmelse, og ledsages av et ondt øye, hat, avind og ubarmhjertighet.

Rettferdig dom – guddommelig dom

Den andre, den guddommelige, er å vitne om sannheten, til gagn for dem, som hører det. Da er selve sannheten dommeren, mens det i første tilfelle er det onde fordervede «jeg».

Den første er en ond dom. Den andre er en god [rettferdig] dom: Guds dom.

Den første har ødeleggelse for øye. Den andre har, nå i nådens tid, frelse som mål.

De som elsker Gud (lyset, sannheten, rettferdigheten, renheten), elsker dommen. Guds dommer hjelper dem. (Salme 119, 43; Salme 119, 52; Salme 119, 120; Salme 119, 156; Salme 119, 175.)

De som har velbehag i urettferdigheten og elsker løgnen, hater dommen, fordi den vitner om at deres sinn og gjerninger er onde.

De som ikke elsker dom, er ugudelig av sinnelag.