Så stor en frelse!

Kristenlivet dreier seg om frelse. Men har det egentlig gått opp for oss hva det innebærer?

«… hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? Denne frelsen, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham.» Hebreerne 2,3.

Jesu brødre og søstre!

Denne frelse er så stor at Jesus ikke skammer seg ved å kalle oss brødre! (Hebreerne 2,11)

Det står om Jesus: «Du er min sønn, jeg har født deg i dag!» Hebreerne 1,5-6. Jesus er den førstefødte. Slik er det også Guds vilje at vi skal fødes til å bli hans barn, Jesu medbrødre. Så stor en frelse er vi kalt til. Alle ting ble lagt under Jesu føtter. Han knuste slangens hode i sitt kjøds dager..

Ennå ser vi ikke at alle ting er ham underlagt. Det ser ofte ut som om Satan har seiret i dag. Det er for at vi skal få den samme seier som Jesus. Alt skal også under våre føtter. I denne kamp og frelse er alle englene utsendt til tjeneste for oss. Et menneske anfektes av alt, men det vi har fått under våre føtter, anfekter oss ikke lenger. Der har vi hvile. Der vi er mennesker, rokkes vi, men der hvor det guddommelige er født frem i oss, er vi urokkelige.

Derfor blir det en kontinuerlig fødsel ettersom vår menneskenatur dødes, og vi får del i guddommelig natur. Det er dette løftene går ut på. Peter skriver at vi har fått «de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten.» 2. Peter 1,4. Jesus brakte hele menneskenaturen i døden, og hele guddommens fylde tok legemlig bolig i ham. Han er den førstefødte, og så kommer vi, så mange som har del i denne frelse.

Det var annerledes med Jesus, sier du. Det kan jo ikke bli slik med oss. Jo, det er nettopp det det kan. Dersom vi drives av Guds Ånd, er vi Guds barn. Men er vi barn, er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger! (Romerne 8,14-17) Ikke annerledes, men som Jesus! Derfor skammer han sig ikke ved å kalle oss brødre. Så stor er frelsen!

«Likesom jeg har seiret!»

Jesus var alene om å være Gud lik. Han var enearving. Men han aktet ikke det for et røvet bytte. (Filipperne 2,5-8) Han ville at vi også skulle bli Gud lik. Bli hans medarvinger. Derfor ga Jesus frivillig avkall på å være Gud lik og ble mennesker lik. Han banet en ny og levende vei – fra mennesket til Gud. En vei hvorpå menneskene kunne bli Gud lik. Du arver like mye med Kristus som du er blitt lik Gud.

Derfor sier Jesus: «Den som seirer likesom jeg har seiret. Den som holder mine bud, likesom jeg har holdt min Fars bud. At dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere. At dere må være ett likesom Faderen og jeg er ett. For at dere skal være fullkommet til ett, så verden kan tro.» Her ser vi, så stor en frelse er vi kalt til! Men hvem trodde vel det budskap han hørte? Hvem er vel løftene gått i oppfyllelse på?

Fullkommen frelse!

Det står om de gamle troshelter at de ikke oppnådde det som var lovet, fordi Gud hadde utsett noe bedre for oss. (Hebreerne 11,39-40) Har du tenkt over at Gud har utsett noe bedre til deg, enn det som var utsett til disse troshelter? Når du da ikke akter så stor en frelse, hvorledes kan du da tenke deg å unnfly Guds dom?

Du forestiller deg ydmyk og sier: «Jeg er så elendig at jeg får nok være glad for å få syndenes forlatelse.» De som sier så, forringer Jesus verk og forakter Guds godhet. Det er ikke ydmykhet, men gjenstridighet.

Jesus kan fullkomment frelse de som kommer til Gud ved ham. (Hebreerne 7,25) Det er ikke fordi du er elendig at du skal dømmes, men fordi du ikke tror. Ja, men troen er ikke alles sak, sier du. Nei, den er ikke de vrange og onde menneskers sak. (2. Tessaloniker 3,2) Man kan ikke tro på denne frelse og samtidig elske denne verden. Man kan ikke tro på å få del i guddommelig natur og så elske selvlivet.

Du sier kanskje: «Jeg trodde også en gang at jeg skulle bli så god, men jeg har nok fått se at vi ikke blir annet enn mennesker.» Når du sier slik, bevitner det at du har kastet fra deg en god samvittighet, og derfor har du lidt skipbrudd på din tro. (1. Timoteus 1,19) Du sluttet med å ta det nøye og med å erkjenne din synd, og derfor fikk vantroen makt over deg igjen. Og så var det jo lettere å synde daglig og få tilgivelse.

Kanskje føler du at det er noe besværlig å ta det som enken overfor den urettferdige dommer. Med en slik holdning vil du aldri få rett over din motstander djevelen, som går omkring for å oppsluke hvem han kan. Men det trenger ikke å være slik!

Jesus sier: Når jeg kommer, mon jeg da finner troen på jorden? (Lukas 18,1-8; 1. Peter 5,8) La oss ikke skuffe ham! La oss ha tro, ikke bare på syndenes forlatelse, men med våre handlinger også vise at vi har tro på seier, tro på denne store frelsen!