Slik navigerer vi minefeltet som er vårt kjød

Kjødets lyster og begjær er synden som vi har. Det er først når vi handler i henhold til disse lyster og begjær at de blir synd vi har begått. Hvis vi bærer med oss Jesu død i vårt legeme, trenger disse lidenskapene og begjærene aldri å bli mer enn en fristelse. (2. Korinter 4,10; Galaterne 5,24)

«Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme.» Det betyr at lidenskapene og begjærene ikke får lov til å leve og styre våre legemer. Jesus Kristus var den første til å «døde» kjødets lyster, og derfor kalles den «Jesu død». Han kom i samme kjød som barna og innviet vei gjennom kjødet uten å gi etter en eneste gang for lystene og lidenskapene som bor i det. Kjødet som han hadde, er ett og det samme kjødet som vi har. (Hebreerne 2,10-18)

En reise gjennom et minefelt

Vår tid i kjødet kan sammenlignes med en reise gjennom et minefelt. Det er strødd med lyster og begjær som tiltrekker oss, selv når vi vet godt at de kommer til å «eksplodere». Dette inkluderer misunnelse, vrede, utroskap, hat, egoistiske ambisjoner, osv. Vi vet hvor farlige disse tingene er. Men før Jesus ble et menneske var minefeltet mørkt, ingen hadde laget en vei gjennom det, og folk snublet rundt hjelpeløst, uten å være i stand til å unngå å synde.

Men da kom Jesus med nøyaktig samme kjød og blod som vi har, og fra begynnelsen av hans liv til hans død på Golgata, fant han veien gjennom minefeltet uten én gang å falle for farene der. (Hebreerne 4,15; Hebreerne 10,19-20) Med andre ord, når han fant lyster og begjær der, så tillot han ikke at de skulle få leve. Han brakte dem i døden – «Jesu død».

Da han var ferdig med å åpne veien, sendte Jesus oss Den Hellige Ånd, som var med ham da han banet veien, og som nå skal vise oss veien. Den Hellige Ånd er vår veileder gjennom kjødet, som viser oss hvordan vi skal holde oss til den smale vei. Og vi har Skriftene som belyser stien for oss. til å belyse stien. «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» Salme 119, 105.

Følg Jesus på veien som han åpnet

Vi har det samme kjødet som Jesus, dette feltet fullt av miner, disse lyster og begjær. Det er synden som vi har i våre legemer, fordi vi er mennesker. (1. Johannes 1, 8) Men bare fordi vi har det betyr ikke at vi må gjøre det. Tvert imot, som Jesu Kristi disipler følger vi vår forløper på veien som han åpnet, og bringer alt som vi finner der inn i Jesu død, så snart vi finner det. Grådighetsbomben trenger ikke å gå i luften. Lysten til urenhet trenger ikke å sprenge. Når vi finner disse bombene, desarmerer vi dem umiddelbart i Den Hellige Ånds kraft, som har gjort det før, og vil gjøre det igjen.

Hvordan gjør vi det? Først dømmer vi det. «Dette er synd; dette er misunnelse (eller hva det måtte være), og dette er ondt og galt, og fører bare til skade for meg og til alle som det berører.» Så hater vi det. «Gud, hjelp meg til å se dette så ondt som det egentlig er, hjelp meg å se og forstå faren i å la dette leve, og hjelp meg å hate det av hele mitt hjerte og å elske rettferdighet og å elske deg høyere enn mine lyster.» Så døder vi det. «Gud, gi meg all den styrke og kraft jeg trenger for å motstå dette, for å seire over tankene og begjærene, og å gjøre din vilje i stedet.»

Resultatet av å rydde minefeltet

Da stopper vi lystene før de blir unnfanget, før de blir synd, før de har tid til å forårsake død og ødeleggelse. (Jakob 1,14-15) Tenk deg hvor mye bedre det er å stoppe onde eller hatefulle tanker i samme øyeblikk som vi blir oppmerksomme på dem, når de fortsatt er bare frø av misnøye, i stedet for å la dem vokse og blomstre og bli til store problemer. Livet uten syndens byrde kan ikke sammenlignes med et liv hvor vi tjener våre lyster.

Og hva finner vi da, når vi bærer med oss Jesu død i vårt legeme, når vi døder synden? At livet er fredfullt og full av hvile. «Stor fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem.» Salme 119,165. All uro er konsekvensen av å ha synd som ikke er blitt brakt i døden. «Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?» Jakob 4,1. Når disse lystene blir brakt i døden, slik at de ikke lenger kan rope ut om å bli tilfredsstilt, skapes det fred. Minefeltet er «ryddet», og i stedet for å forårsake død og ødeleggelse, kan våre naturer begynne å frembringe livgivende avlinger – Kristi dyder. Dette er den nye skapelsen som Gud da kan danne i våre liv. Da er vi virkelig frie.