Evangeliet – bare syndsforlatelse, eller noe mer?

Mange forkynnere betoner syndsforlatelsen, tilgivelse for synd, som selve evangeliet. Men vi skal se at dette ikke er hele evangeliet, men bare en begynnelse, bare overflaten. Evangeliet handler om noe langt dypere!

Fiendskap

«Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag.» Romerne 8, 7–8 [egen utheving]. Det var synden som skapte skilsmisse mellom Gud og mennesket, og det er synden som skaper skillevegger mellom mennesker. Synden representerer altså for oss mennesker et tapt Guds-samfunn, og det er bare de syndige tilbøyeligheter som gjør at mennesker får problemer med hverandre slik at man ikke lenger makter å skape og opprettholde godhet, kjærlighet og samfunn med hverandre.

«For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet.» Efeserne 2, 14–16 [egen utheving]. Det kjødet hvis lidenskaper og lyster og begjæringer bringer uro og ufred må korsfestes med Kristus (Galaterne 5, 24). Derved blir mennesket satt i frihet – en virkelig frihet! (Johannes 8, 36.)

Fiendskapet blir drept

Siden problemet for menneskene er uro og fiendskap, går evangeliet, det som kan løse alle verdens problemer, ut på å få drept fiendskapet og å skape fred, samfunn og fortrolighet, forlikelse med Gud og forlikelse eller forsoning mennesker imellom. «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort.» Salme 25, 14.

Korset var altså det sted hvor fiendskapet ble drept, og Guds-samfunnet ble gjenopprettet. Dette innebar ikke bare soning for begåtte synder, men en dypere forsoning slik at vi mennesker kan leve et liv etter Guds lov, i samfunn med Gud og under hans velbehag.

«Én er død for alle, og derved har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem.» 2. Korinter 5, 14–15. Altså var ikke Jesu død bare en død som sonoffer, men fordi han i alle ting ble sine brødre lik (Hebreerne 2, 17), var den også en død som representant for menneskeslekten. Når han døde, så døde alle med ham. Selviskheten fikk derved dødsstøtet, og mennesket ble satt i frihet fra syndens trelldom. Herlige frihet!

«Bare tilgivelse» eller full forsoning?

For å illustrere forskjellen mellom «bare tilgivelse» og full forsoning kan vi ta noen eksempler fra livet.

En familie lider under at far har et rusproblem. Når han kommer hjem i beruset tilstand, hender det at han bruker vold mot mor og skaper uhygge i hjemmet. Når han er edru og blir klar over hvilke problemer han skaper, ber han mor om tilgivelse og lover å endre seg. Mor tilgir, men dette gjentar seg flere ganger, og mor og far glir bare lenger og lenger fra hverandre. Vi forstår at en virkelig forsoning mellom far og mor i et slikt forhold bare kan skje ved at far blir satt helt fri fra sitt rusproblem. Først da kan de samarbeide om å skape et trygt og godt hjem for seg og sine barn.

Dette er lett å forstå, men der finnes andre onde tilbøyeligheter i et menneske enn rusproblemer, som kanskje ikke er så synlige, men som skaper skiller mellom mennesker. Det er bare en fullstendig frigjørelse fra disse som skaper forsoning.

Mellom David og Saul var det i alle år en uforsonlig tilstand av ufred (2. Samuel 3, 1). Vi kan spørre om hva som i så fall skulle til for å skape forsoning dem imellom? Hadde det vært nok om Saul ba David om tilgivelse for spydkastingen mot ham? Det hadde vært en god begynnelse, men siden årsaken til ufreden var avind, ville dette ikke vært nok. Bare en frigjørelse fra de onde avindstanker i dypet av Sauls hjerte ville gjort at han kunne ha frydet seg over Davids fremgang, og forsoningen mellom dem hadde blitt en realitet. Da kunne de ha samarbeidet i fred og fortrolighet.

Frigjørelse fra syndens makt

I dypeste mening innebærer altså forsoning: samme liv og samme interesser, slik at man kommer til uskrømtet kjærlighet, enhet og samfunn, og det blir mulig å arbeide sammen. Evangeliet er ikke bare tilgivelse og frigjørelse fra syndens skyld, men noe mye mer – nemlig frigjørelse fra syndens makt – den som skaper skillevegger mellom mennesker og skiller mennesket fra Guds velbehag og velsignelser.

«Men nå, når dere er frigjort fra synden, og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.» Romerne 6, 22 [egen utheving].

Her ser vi at forsoningen dreier seg om å bli frigjort fra synden og på den måten bli i stand til å tjene Gud – bli Guds medarbeidere.

Hvilken forsoning! Hvilket evangelium!