Takknemlig til siste slutt

Han sitter her ved siden av meg. En gang var han så full av energi, så pratsom, men nå er han stort sett stille.

Kroppen er gammel; sinnet er blitt svak. Han, som en gang var familieforsørgeren i hjemmet, sjåføren, mannen som fikset det som måtte fikses, er nå avhengig av hjelp til dagliglivets enkle oppgaver. Fra tid til annen forteller han historier fra sin barndom, fra krigstiden i Europa. Men tankeprosessen blir tregere. Dette er et resultat av demens.

Men han er full av takknemlighet. Når man ser på ansiktet hans, utstråler han glede. Ordene vi oftest hører er «Takk!» og «Jeg er så takknemlig!» Er det ikke litt merkelig? At en mann som har mistet sin uavhengighet, som stort sett sitter i en stol hele dagen lang, er så takknemlig?

Noe nytt

Hva er hemmeligheten bak dette livet, denne utstrålingen? Da han var en ung mann hørte han at han kunne følge i fotsporene til Jesus, han som ikke gjorde synd. «For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn.» 1. Peter 2:21-22.

Dette fantastiske og kraftig verset åpnet en ny verden for ham. Han var allerede kristen, men var vant til et liv hvor han fortsatte å gjøre ting han visste var galt, og egentlig bare vendte seg til Jesus for å få tilgivelse. Nå lærte han virkelig å følge Jesus: steg for steg og  fornekte synden han fant da han ble fristet. I stedet for kontinuerlig å komme til korset for tilgivelse, kunne han ta opp sitt kors og komme til et seirende liv. Et liv hvor han, ved hjelp og styrke fra Gud, ikke lenger måtte synde!

Det var en kamp; det tok tid, men han holdt ut. Ettersom tiden gikk, ble han stadig mer lykkelig. Og de rundt ham begynte å se resultatene. Han som pleide å bli sint på barna sine, ble mild og snill mot dem. I stedet for å klage, ble han en lykkelig mann. Det kostet noe å avlegge stolthet, stahet, egoisme og alle andre syndene som Ånden påpekte. Han måtte gi opp sin egen vilje og meninger som var i opposisjon mot Guds vilje. Det kom ikke naturlig. Det var ikke lett. Det var en kamp, som krevde fullkommen trofasthet, hvert øyeblikk av hver dag. Var det verdt det?

Utfallet av et trofast liv

Hans strålende ansikt gir svaret. Hvis man spør ham hvordan det går i dag, er svaret alltid «Bra!» Det er ikke et overfladisk svar; han mener det virkelig. Hver dag er en god dag. Det er ingen spor av klage, bitterhet, eller misnøye. Dette er et resultat av arbeidet som har foregått i hans indre i løpet av livet. Han er full av den hvilen og freden som kommer av et liv i trofasthet mot sin Gud.

Når jeg tenker på ham blir jeg ofte minnet på ordene fra 1. Peter 3,10-11: «For den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale. Han skal gå av veien for ondt og gjøre godt. Han skal søke fred og jage etter den.»

«Gud har gjort et arbeid i meg,» sier han med et stort smil. For en vakker måte å tilbringe sine siste år her på jorden på! I gledelig forventning på den evige belønningen han skal få for et liv tilbrakt med å tjene Gud.