Tilgivelse og «mye mer» frelse

Den vanlige forståelsen av frelse er at vi mottar tilgivelse for synden fordi Jesus døde for oss. Det er jo begynnelsen, men frelsen består av så mye mer enn det.

Syndenes forlatelse er den ytre rensingen, som renser oss fra de synder som vi har begått, slik at de slettes én gang for alle. Men dette alene setter oss ikke i stand til all god gjerning, som vi bør være. (2. Timoteus 3,17) En indre rensing må til før vi er helt rene. Vi søker den indre rensningen fordi vi elsker Gud og vil få del i hans natur. (2. Peter 1,3-4) Da må vi først få del i «mye mer» frelse.

«Så mye mer bli frelst ved hans liv»

Paulus skrev om frelsen i Romerne 5,10: «For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.»

Dessverre er det lite forståelse for å bli frelst så «mye mer». Hva betyr det å bli frelst ved hans liv? Jesus sa, «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt.» Johannes 15,5. Dette er Åndens frukt som vi kan lese om i Galaterne 5,22-23, som er et resultat av å korsfeste kjødet med dets lidenskaper og lyster. (v. 24) Bor Jesu Ånd i oss har vi kraften til å gjøre dette.

For å lese mer om å ha Jesu Ånd boende i seg i denne artikkelen: Hva er Åndens dåp?

Paulus formaner oss i Filipperne 2,12 til å arbeide på vår frelse med frykt og beven. Men prøver vi ikke å frelse oss selv da? Langt ifra! Det står i neste vers, «For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.» Filipperne 2,13. Det er Guds nåde, for uten ham kan vi intet gjøre. (Johannes 15,5)

Alle ønsker vel å være vennlige, snille og tålmodige, men hvorfor er det så vanskelig å leve dette livet i alle livets situasjoner? Det er på grunn av vår synd – vår stolthet, vår egenvilje og lyster. Når Gud arbeider i oss for å gjøre hans vilje, og korsfeste vår egenvilje og selvopptatthet, er det lett å sette seg imot og være uvillige. Derfor sier Paulus videre, «Gjør alt uten knurr og tvil «. Filipperne 2,14.

Full frelse: Innta Det lovede land

I Bibelen kan vi lese om Israels folk som satte seg imot da de skulle innta Det lovede land. Ved Guds kraft hadde de forlatt Egypt, som er et bilde av verden, men da Gud ba dem om å ta opp kampen og innta Det lovede land begynte de å klage, krangle og de gjorde opprør. Hvis Gud hadde tilintetgjort fiendene for dem ville de gladelig ha inntatt landet, fordi de så at det var et godt sted som bar rike frukter. Men de nektet å adlyde, sa det var for vanskelig, byene var for sterk og kjempene som bodde der var for store. I stedet for «full frelse» – i stedet for å komme inn i Det lovede land – ble de sendt ut for å vandre i ørkenen i 40 år.

Hvis de hadde adlydt da Gud den Allmektige arbeidet i dem, ville de ha beseiret fienden slik Josva profeterte. Da de ble bedt om å snu og gå tilbake til ørkenen, endret de mening og ville innta landet likevel, men Gud arbeidet ikke lenger i dem. De hadde ikke nåde over seg og drevet bort. Det kan vi lese om i 4. Mosebok, kapittel 13 og 14.

Så la oss ikke være tilfreds med å ha blitt reddet fra Egypt (verden), for så å tilbringe resten av vårt kristenliv med å vandre rundt i ørkenen, uten å noen gang innta Det lovede land – Kristi liv med Åndens frukter. Nei, la oss få tak i denne «mye mer»-frelsen ved tro og lydighet til Guds Ånds tilskyndelser i oss, slik at vi ved Ånden døder synden som bor i kjødet vårt. (Romerne 8,13) Da skal vi leve!

Det er sann frelse!