Tørke hver tåre

Det har vært en lang dag på skolen, og idet jeg går på bussen for å dra hjem føles sekken tyngre enn noen gang. Jeg mistet moren min tidligere denne måneden, og jeg føler meg litt alene her jeg prøver å takle skolearbeid, ta vare på et hus, og støtte min far i denne vanskelige tiden. Jeg sov ikke så godt i natt, og i kveld må jeg nok gjøre lekser i flere timer.

Hodet mitt er så fullt av alt dette, at jeg ikke legger merke til kvinnen som går på bussen rett bak meg før en mann roper til sjåføren, «Du må ringe etter en sykebil til denne kvinnen!» Jeg ser opp og får øye på en ung kvinne på omtrent min egen alder, stående i midtgangen. Ansiktet hennes er forslått og banket opp, og hun er dekket av sitt eget blod både i ansiktet og på hendene. Hun er helt klart et voldsoffer.

Hun henger med hodet i forlegenhet idet hun beveger seg bort fra mannen og kommer for å sette seg ved siden av meg. Hun sier ingen ting,  men jeg merker at hele kroppen hennes skjelver av gråt. Jeg skulle ønske jeg hadde ord som kunne hjelpe, i stedet for å bare å sitte hjelpeløst her. Jeg syntes så synd på henne at det gjør vondt i hjertet mitt. Jeg vil så gjerne nå frem til henne, men jeg aner ikke hva jeg egentlig kan gjøre.

Bussen stopper og to politimenn stiger på. De kommer bort og står foran oss. «Kan vi ringe etter en sykebil for deg?» spør en av dem. Hun rister på hodet, og nekter å se opp. Politimannen setter seg ned på huk foran henne. «Kan du i hvert fall fortelle oss hva som har skjedd slik at vi kan hjelpe deg?" sier han vennlig. Kvinnen hulker og presser seg plutselig forbi politiet, løper ut av bussen og nedover gaten. De skynder seg etter henne og bussen kjører videre. Jeg vet at det er lite sannsynlig at jeg får se henne igjen.

Hva kan jeg gjøre med det?

Det er plutselig litt vanskelig å se klart. Jeg kan ikke forestille meg alt hun har måttet gå gjennom og trolig vil fortsette å lide gjennom livet. Selv om jeg hadde kunnet hjelpe henne, er det så mange andre mennesker der ute som også trenger hjelp. Man trenger bare å åpne avisen for å se at verden er full av smerte og lidelse. Jeg føler meg overveldet og frustrert når jeg tenker på hva så mange mennesker må tåle og lide. Hva kan jeg gjøre med det?

Mens hodet er fullt av disse tankene blir jeg minnet om verset i Åpenbaringen 21,4 som beskriver den nye jorden som kommer. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.»

Jeg vil være med i dette arbeidet; i denne enorme tjenesten! Men hvordan får jeg den visdom som jeg trenger for at Gud kan bruke meg? I 2. Korinter 1,3-4 står det: «… barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud.»

Bli lært opp som et rettferdighetens våpen

Jeg vet at dette livet er en utdannelse for å lære meg å være til hjelp for menneskene i denne kommende tid. Når jeg trofast følger Jesus, går samme vei som han gjorde da han var her på jorden, og søker Gud i mine trengsler og prøvelser, da vil han kunne bruke meg.

Ved å fornekte synden som reiser seg fra mitt eget kjød, vokser jeg i Guds dyder. Når jeg tillater Gud å gjøre et verk i meg, får jeg tak i mer kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet og avholdenhet. (Galaterne 5,22-23) Dette er redskapene jeg trenger for å kunne hjelpe de som er i nød. Mennesker, som i likhet med kvinnen på bussen, har behov for medfølelse og kjærlighet.

Andre kan oppleve Guds godhet gjennom meg. Jeg kan allerede nå begynne å behandle mennesker på samme måte som det Gud skal gjøre på den nye jord.

Det er bare når jeg avlegger det gamle sinnelaget, som var egoistisk og tjente synden, at jeg kan begynne å tjene Gud og utføre hans vilje i livet mitt. (Efeserne 4,20-24) Da kan andre oppleve Guds godhet gjennom meg. Da kan jeg allerede nå begynne å behandle mennesker på samme måte som det Gud skal gjøre på den nye jord.

Hjertet mitt brenner når jeg tenker på dette, og jeg fornyer min beslutning om at jeg vil få mest mulig ut av hver eneste mulighet for frelse som Gud gir meg. Jeg kan ikke tilintetgjøre all smerte og lidelse på jorden, men jeg kan allerede nå være til hjelp der Gud viser meg et behov. Jeg må bli ferdig med å leve for meg selv, slik at Gud i stedet kan vise meg situasjoner der jeg kan være til hjelp og velsignelse.

En herlig tjeneste

Kanskje jeg for eksempel kjenner en ungdom som har det vanskelig for tiden. De trenger å oppleve varme og ekte kjærlighet. Kan jeg gi dem det? Kan jeg overøse dem med godhet, og gi dem trøst og hjelp? Når jeg har vært trofast og lydig kan Gud bruke meg som et rettferdighetens våpen. (Romerne 6,13)

Når jeg nå tenker på de situasjonene som virket så vanskelige for meg, kan jeg se på dem med nye øyne. Alle disse prøvelser og erfaringer lærer meg det jeg trenger å kunne i den kommende tid. En tid da jeg ikke lenger må sitte hjelpeløst og se på mens en annen lider, fordi jeg har vært trofast til å utnytte mulighetene Gud sender meg for å lære. Når jeg føler meg alene og overveldet, eller hva som helst annet, kan jeg be til Gud og han vil gi meg full kraft til å overvinne og til å tilta i dydene og i visdom.

Bussen stopper på holdeplassen min, og jeg griper sekken min og stiger av. Jeg kjenner en økt besluttsomhet til å leve dette livet på en slik måte at Gud kan bruke meg i denne herlige tjenesten.