Trenger jeg virkelig Gud?

Jeg er kristen. Jeg er ung. Jeg tror på Gud. Jeg tror på Bibelen. Jeg tror at ved å leve etter Guds ord, slik jeg leser i Bibelen, vil jeg oppleve forvandling. Men av og til stopper jeg opp og tenker meg om. Må det finnes en Gud?

Hva hvis det aldri var noen Gud? Jeg tenker at da ville jeg likevel ikke følt at livet mitt var bortkastet, for jeg vil jo uansett leve et godt liv, Gud eller ikke Gud. Så må jeg også spørre meg selv, «kan man ikke da leve etter Bibelen og det budskapet der, uten å tro på Gud?»

Når jeg for eksempel blir urettferdig behandlet, klarer jeg vel selv å ta det på den riktige måten? Og når jeg blir fristet til å si noe nedlatende om andre, kan jeg velge å ikke gjøre det. Jeg vil heller ikke la dårlige tanker om andre få drive rundt i hodet mitt. Jeg vil kjempe imot synden som bor i meg, slik jeg leser om i Bibelen. Det kan man sikkert klare helt selv. Det må ikke finnes noen Gud for at jeg skal klare det. Eller?

Kan jeg selv gjøre en slutt på fristelsene?

Hvis Gud ikke finnes, er det noe poeng i å leve etter Bibelens ord? Ja, for det er et godt budskap likevel. Men går det an? Er det mulig å fornedre meg selv og ikke gjøre min egen vilje? Noe blir jeg kanskje veldig flink til å takle, andre ting blir etterhvert en vane. Men hva ville jeg i så fall oppnådd med det? Jeg ville blitt mer behagelig for andre å omgås. Noe mer? Kommer jeg noen vei? Blir jeg noensinne ferdig med det jeg prøver å rense meg fra? Kan jeg selv gjøre en slutt på fristelsene?

«Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten.» (2. Pet. 1, 3-4)

Få del i guddommelig natur?

Hvis jeg tror på Gud og søker kraft hos ham, får jeg altså hjelp til å gjøre det rette, det vil si, en styrket vilje til å gjøre Guds vilje og kjempe imot synden som bor i min natur. Men ikke bare det: jeg får også «del i guddommelig natur». Det står noe om denne guddommelig natur i Jak. 1, 13: «For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.» Får jeg del i guddommelig natur, blir jeg altså fri ifra det som tynger. Etterhvert som jeg kjemper imot min dårlige natur, får jeg mer og mer hvile og frihet ifra det. Det plager meg ikke lenger. Dette livet, denne friheten, som er det Bibelen handler om, merker jeg at jeg ikke kan nå i egen kraft. Dermed skjønner jeg også at Gud må finnes, for hvor ellers kommer kraften ifra?  Hvordan ellers skapes et nytt liv, uten at Skaperen gjør det?

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk.» (Gal. 5, 1)

Å kjempe kampen imot kjødet alene = trelldom! Guddommelig natur = frihet!

Spørsmålet er ikke lenger om Gud finnes eller ikke. Spørsmålet er om jeg vil slite med de samme, råtne tingene hele mitt liv, eller vil jeg bli ferdig med synden en gang for alle? Slaveri eller frihet? Valget er enkelt. Jeg går for alternativ nr. 2. Jeg velger å tro på Gud og gjøre hans vilje slik at han kan gjøre en forvandling i meg. For det er det det handler om; forvandling!