Tro på Guds ord nøyaktig slik det står skrevet

Et budskap om å tro på Guds ord uten å «forsvake» det: Utdrag fra en tale holdt av Elias Aslaksen i Stavanger den 18. januar 1976

Jeg fikk et ganske eiendommelig lys for en kort tid siden. Som alminnelige mennesker så er vi så å si professorer i vantro alle sammen. Og i Skriften leser vi: I lite troende, og I sendrektige til å tro alt hva som står skrevet osv. Og da fikk jeg dette eiendommelige lyset at det er akkurat som det skulle sitte inne i vårt hjerte et forsvakelsesapparat, forminskelsesapparat som virker automatisk uten at vi skjønner det selv, uten at vi aner det.

Tro på Guds ord og lese det ordentlig

Skriften er full av sterke, herlige ord og løfter, og de er sanne alle sammen slik som de står. Vi må ikke forminske det, vi må ikke forsvake det. Det er det alminnelige. Det er ganske eiendommelig, en skjønner det ikke selv altså. Og det blir jo da på en annen måte det samme som at en ikke kan lese skikkelig innenat. Det skulle en jo tro en kunne, og det kan en jo når det gjelder alle andre ting. De er så flinke til å lese så de kunne bli professorer i alt mulig, unntagen i tro. Og så skjer det ingen ting uten ved tro. Det er det eneste som er gyldig, det er det eneste som virker. De får ikke del i noen ting uten ved tro. Og tro er full visshet. Det har ingen ting med å forsøke å gjøre. Når vi sier vi skal forsøke, så er det det samme som vantro, for det betyr da at kanskje det lykkes og kanskje ikke – og det er hundre prosent vantro.

Nå skal vi se på noen steder. I Efeserne 4, 1-2: «Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren», skriver Paulus, «at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med», og så kommer det: «med all ydmykhet og saktmodighet», altså med all ydmykhet og all saktmodighet. Hvem har trodd det, hvem har lest riktig innenat? Når en er litt ydmyk, så får en litt nåde, og når en er noe mer ydmyk, så får en mere nåde, og når en er meget ydmyk, så får en meget nåde, og når en er usedvanlig meget ydmyk, så får en usedvanlig mye nåde, og når en er ikledd all ydmykhet da, hva da? Hva da? Ja, dere kan vel svare på det nå? All nåde. Og nåde betyr ikke benådning. Benådning, det er tilgivelse for synd, det er forsoning. Nåde betyr hjelp, det betyr frelse, det betyr lys, det betyr kraft, det betyr alt det vi trenger. Og derfor er det altså en selvfølgelighet at man ikke tror på det. Og det er en selvfølgelighet at man egentlig ikke stanser opp for hva det står.

«Forsvakelsesapparater» i våre hjerter

Det er ingen overdrivelser i Skriften. Nei, men det er forminskelses- og forsvakelsesapparater i hjertene våre, noe som vi ikke har noe som helst slags begrep om, noe som vi ikke merker noen ting til, og dette apparatet virker i all stillhet uten at vi oppdager det. Det er akkurat som det kommer igjennom et apparat, og der blir det omdannet til noe annet, til noe svakere, til noe mindre. All ydmykhet og all saktmodighet, da er man rotfestet og grunnfestet i ydmykhet og saktmodighet, da er det slik at man kan simpelthen ikke noe annet enn å være ydmyk og saktmodig. Når det er slik, så må jo de som kjenner oss og lever sammen med oss, merke det. Det er da såpass kraftig, og det er da såpass ualminnelig at det må merkes. Det er vi kalt til, dette er Guds vilje. Så høyt elsker han oss, så mye vil han gi oss, så mye vil han utvirke i oss, så mye vil han omskape oss — da blir vi altså ydmykheten selv, og saktmodigheten selv på to ben. Og det skjer ved tro. Vi tror at det er jeg kalt til, det er Guds vilje, det er mulig, det er min oppgave å tro det slik som det står.

‘Så det gjelder, kan vi si, å få lempet ut denne forsvakelsesautomaten, få tak i den og få hivd den ut av hjertet. Da leser vi akkurat som det står, og så tror vi akkurat det som står — og så skjer akkurat det som står, og så blir det slik som det står.

Jeg har i mangfoldige år sett det slik og sagt det slik at det er som en er besatt av begrepet «litt», akkurat som en skulle være besatt, samme hva det er, så tar man det som «litt». De fleste har det slik at de håper og tror, sier de, men det er hverken håp eller tro i det, det er bare en frase. De håper at det skal bli litt bedre med dem, veldig langsomt, i løpet av mangfoldige år. Det er det alminneligste; det er slik de fleste har det. Men saken er at det blir ikke det; det blir ingen ting av det. Det er ikke Guds ord, det er ikke det vi skal tro, det står ikke slik i Bibelen – så det blir ingen ting utav det. Da bedrar man seg selv, da lever man et drømmeliv. Da ber man, og ber og ber og ber om kjærlighet og ber om kraft og ber om tålmodighet og ber om hva som helst – og tror aldri noe på det, og får det derfor heller ikke. Hvem vil ikke gjerne bli fylt med kjærlighet f.eks., og ber om det også, men tror ikke noe på det. En blir ikke fylt med mere kjærlighet, blir akkurat den samme – samme fra møte til møte, fra stevne til stevne, fra dag til dag, fra måned til måned, fra år til år, fra årtier til årtier er en akkurat den samme – stort sett. Det kan være ganske små forandringer, svært uvesentlig. Det hender til og med at det blir dårligere med en, ja det skjer med flere det, og noen faller ifra også. Det er sørgelig å falle ifra, men det er ikke så rart, for når det livet en lever, ikke er noe særlig lykkelig liv, da er det ikke så stort å falle ifra. Det er ingen som er veldig lykkelig, som faller ifra. Det er jo selvmotsigelse; det er jo noe tøys. Det er ingen som frivillig går bort fra å være veldig lykkelig; tror dere det? Nei da, det er dårlig med dem; det er derfor de kan falle ifra. Og hvorfor er det dårlig? Fordi de tror ikke Guds ord. De ber og tror ikke at de får det, og de ber ikke mye heller; de ber litt, og de tror ikke det engang. De får ikke det heller.

Tro at du skal få det du har bedt om

Det står f.eks. all tålmodighet og all langmodighet – all. Altså tålmodighet uten ende, uten begrensning, samme hvor lenge en skal vente – like stille og saktmodig hele tiden. Det skulle vises mot alle mennesker. Og det er ikke trist; det er ikke trist å være stille og saktmodig. Det er nærmest å ha himmelen på jorden. Det er ikke trist å elske Guds ord og tro på Guds ord og holde Guds ord og leve Guds ord; det er det triveligste av alt som finnes. Det er å ha himmelen på jorden. Og lykke til med det alle sammen. Det skjer bare på én måte, bare å lese riktig, og så tro på det akkurat som det står, og så søke det av all makt. Be om det og tro at en får det en ber om, for da får en det, ikke ellers. Hjertelig til lykke alle sammen.

Løpe om kapp på denne måten i å tro alt Guds ord, så blir det sant i oss selv, så alle og enhver er nødt til å se det og høre det og merke det – vise all saktmodighet mot alle mennesker. Det er ingenting tapt ved det, alt er bare vinning, bare fordeler – så er man et lysende eksempel til etterfølgelse for andre; så blir det til stor nytte og gagn for dem også, hvis de er mottagelige. Men man kan ikke true frelse på folk; det må være hver enkelt som er mottagelig selv, som har lyst til det selv. Et sted står det at Paulus ba for dem at Gud måtte fylle dem med all lyst til det gode, altså på alle områder, all lyst. Det kan hvem som helst bli, og da går det sanne munnhellet i oppfyllelse: «Lysten driver verket». Det er en kolossal sannhet, absolutt altomfattende. Det gjelder alle ting både jordisk og guddommelig. Det en ikke har lyst til, det en ikke har stor lyst til, det kan det ikke bli noe større ut av. Det en har lyst til, det blir det noe ut av enten det gjelder det jordiske eller det åndelige. Man kan jo ikke bli millionær her i verden ved dovenskap, ved ikke å gidde noen ting. Det er absolutt altomfattende; finnes ingen unntagelser. «Lysten driver verket.»

Nå håper jeg det er oppstått adskillig lyst her. Og vi har jo ordene: «Alt er mulig for Gud»; «Alt er mulig for den som tror»; «Deg skje som du tror». Alt sammen er en personlig sak mellom den enkelte og Gud. Jeg skal tro på Gud og Guds ord, så skjer det med meg – og ingen andre kan hindre det; ingen andre kan forstyrre det. Alt sammen er avhengig av direkte forbindelse mellom hver enkelt person og Gud. Ja, hjertelig til lykke alle og enhver. Løp om kapp i å bli troende. Amen. (Matteus 19, 26; Markus 9, 23; Matteus 9, 29.)