Troen – tør jeg å slippe meg utfor?

Det var faktisk i alpinbakken at jeg innså hvorfor det er så vanskelig for meg å tro.

Bena mine blir løftet fra bakken og skiheisen beveger seg opp i et bratt fjellandskap. Er det virkelig dette snøbelagte fjellet jeg om få minutter skal slippe meg utfor i høy fart?

Jeg ser ned på skiene mine som nå er mange meter over bakken. Dette er noe jeg har unngått lenge. Sørget for at jeg alltid har hatt en unnskyldning for ikke å bli med når vennene mine skal stå på ski i alpinbakken.

På toppen av fjellet snur jeg meg mot vennene mine, som nå gjør seg klare for å sette utfor den bratteste av alpinbakkene. «Kom igjen da», sier de, når de legger merke til at jeg nøler litt. Jeg har lyst til å ombestemme meg. «Bakken er jo alt for bratt. Jeg klarer det sikkert ikke, jeg er ikke god nok», sier jeg, og merker at jeg skjelver i bena.

Jeg må smeltes sammen med ordet ved tro

Slik har jeg også blitt stående maktesløs i mitt liv og lurt på: Hvorfor får jeg så lite ut av ordene som står i Bibelen? Hvorfor opplever jeg så lite utvikling i livet mitt, selv om jeg er kristen?

Hebr. 4, 2. «For det glade budskap er blitt forkynt oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.»

Er det glade budskap noe for meg, da? Jeg vet jo ikke om jeg kommer til å klare å leve etter Guds ord slik som jeg opplever at andre gjør.

For meg virker det helt umulig å ikke ha kontrollen selv, jeg som har mine egne planer og tanker om alt. Fremtiden min for eksempel, vil jeg helst ha litt kontroll på, med utdannelse, arbeid, økonomi, ekteskap og familie. Hvordan kan jeg være sikker på at Gud eksisterer og at han gir meg det jeg trenger hvis jeg gjør hans vilje?

Tro er en handling

«Det handler ikke om hva du kan og ikke kan, Karen. Det handler om å være tøff og tørre å slippe seg utfor bakken selv om man ikke helt vet hva som kommer», sier vennene mine, som snart er på vei ned fjellet i stor fart.

Å tro og gjøre Guds ord

Vennene mine har rett. Hvordan kan jeg si at jeg ikke kan stå på ski hvis jeg ikke har prøvd engang? Jeg retter på luen, kniper fast om stavene og gir fart. Jeg er på vei nedover bakken med hamrende hjerte. Nå vet jeg ikke hva som møter meg, men det kan være det samme – jeg skal ned fjellet! Jeg skal tro på Guds ord og gjøre det!

Moroa begynner for alvor. I troen overlater jeg alt til Gud for å gjøre hans vilje. I tro overlater jeg fremtidsplaner og bekymringer til han som har omsorg for meg. Dette gir meg en himmelsk hvile, glede, fred.

«Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager». Salme 23,6

Hvis jeg visste hvor gøy det var å stå på ski, da hadde jeg kastet meg utfor før!