Tvile eller tro? Valget var mitt

Da jeg var liten hadde vi et sett med godt brukte, blå, litt fillete bibelhistorier for barn. Jeg husker at jeg mange ganger satt meg godt til rette i en lenestol med disse bøkene og slukte opp de fascinerende historiene. Jeg fordypet meg i de fargerike illustrasjonene som jeg for alltid kommer til å forbinde med disse historiene. Jeg stilte aldri spørsmål ved om noe av det kunne være noe mindre enn sannheten.

Jeg husker ikke når de første tvilstankene snek seg inn i mitt sinn. Jeg var voksen, og begynte å innse at noe (mye) av det jeg hadde lært rett og slett ikke ga mening. Det var ikke troverdig i det hele tatt. Det trosset logikk og sunn fornuft.

Tvilen blir sådd

Jeg hadde spørsmål om noen av de heller fantastiske historiene i Det gamle testamente virkelig var troverdige. Spørsmål om hvem som faktisk hadde skrevet dette. Spørsmål om oversettelsene som vi leser i dag egentlig er i nærheten av de som ble skrevet ned for så mange år siden. Spørsmål om evangeliet i Det nye testamente.

«Alvorlig talt, kom dyrene virkelig marsjerende to og to inn i arken, helt av seg selv?»

«Hva om Jesus egentlig ikke var den som han utga seg for å være?»

«Det finnes ingen bevis for at Jesus aldri syndet; ingen kan vite hva som foregikk på innsiden.»

«Paulus skrev alle disse brevene og jeg skal liksom bare tro at alt han sier er nøyaktig hvordan Gud vil at jeg skal leve livet mitt?"

«Har livet egentlig noe poeng? Jeg lurer på om dette livet kanskje er alt jeg får?»

Og så videre.

En byrde av skyld

Jeg følte meg forferdelig. Disse spørsmålene fikk meg til å føle meg skyldig og motløs. Jeg hadde alltid hørt om og trodd på et liv i seier over synd. At det var en vei ut av ting som latskap, misunnelse, egoisme – ting i min natur som fikk meg til å være en som jeg ikke ønsket å være. Men nå med alle disse spørsmålene var jeg ikke sikker på om det var sant lenger. Og hvis det var sant, var jeg da i det hele tatt verdig til å bli en disippel av Jesus hvis jeg hadde slike tanker?

Tankene mine gikk rundt og rundt. Men jeg visste at hvis jeg bare ga opp kristenlivet og troen på at Jesus hadde overvunnet all synd og hadde gjort det mulig for meg å gjøre det samme, da visste jeg heller ikke lenger hva jeg ville leve for. Hva er livet uten mål, uten noe å leve for?

Jeg vekslet mellom å avvise det jeg hadde lært, og å slite med en dårlig samvittighet i tilfelle det var sant likevel.

Jeg følte at jeg var i en endeløs kamp. Jeg hadde alltid lært at Satan var kilden til tvil – at han ville bruke alle midler for å så tvil som kunne vokse opp og kvele min tro. Men det virket som disse tankene var mine egne, og min vantro ga meg en skyldfølelse som fikk meg til å kjenne meg tung og nedtynget. Allikevel var det alltid en liten stemme i bakhodet som sa at Gud fulgte med.

Jeg gjorde et valg

Men etter hvert kom jeg til å forstå noe. Å ha tro på Gud, hans Sønn og hans ord var et valg som jeg måtte gjøre. Ved Guds nåde gjorde jeg det valget. Jeg valgte å tro at tvilstankene ikke var mine egne. De kom fra Satan, som brukte min menneskelige fornuft og et dekke av «sunn fornuft», og jeg nektet å være enig med ham.

«Men hva om Satan faktisk ikke finnes, hva om alt er oppdiktet? Du må tenke på deg selv som et rasjonelt menneske. Ikke tro på alt bare fordi det er det som du alltid har blitt lært.» Beslutningen min stanset ikke tankene.

«Jeg velger å tro at alt er sant.» Det var mitt standpunkt.

«Jeg tror! Hjelp min vantro!» Markus 9,24. Det var det verset som jeg klamret meg til. Det var, og er, ropet fra mitt hjerte.

Jeg velger å tro på Gud, hans løfter, hans makt, hans kjærlighet, fordi uten dette håpet blir livet ustabilt, mørkt, tungt, mistenksomt og meningsløst. Men når jeg tror at Gud er skaperen av alt, at han har skapt meg, har en plan for meg, er mektig nok til å gjøre alt det jeg ber om og mer, og kan lede meg til et forvandlet liv i Kristus, så har jeg et håp. Livet mitt har en hensikt.

En liten begynnelse

Det var bare et spørsmål om jeg var villig til å være lydig. «Vær ikke bekymret for noe.» Filipperne 4,6. Det står skrevet i Guds ord. Så da begynte jeg med å tro på at jeg kan få seier over bekymring. Jeg ba Gud om å gi meg styrke til å kjempe mot disse fristelsene og å bringe mitt liv i tråd med hans ord. Han gir kraften, men jeg visste også at jeg måtte ta initiativet – jeg måtte ta affære.

Å tro betydde at jeg måtte adlyde, og jeg kjempet mot fristelsen om å være bekymret, selv når jeg ikke så resultater med en gang. Da jeg fortsatte å kjempe likevel, i tro på at «han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den», begynte jeg etterhvert å se fruktene av min tro. (Filipperne 1,6) Det jeg tror på og fortsatte med, men ikke kunne se, begynte å bli en realitet. Bekymring erstattes av ro og fred.

Det var et bevis på at tro er ekte. Min tro blir rotfestet og grunnfestet ettersom jeg ser at den virker. Jeg kan gå fra område til område i livet mitt. Selv om jeg nå ser hvor lat jeg er, tror jeg at jeg også kan overvinne det. Tro må prøves for å bli styrket, slik at den er bevist å være ekte. (1. Peter 1,7) Og når det blir mer og mer ekte finner jeg ro og hvile, og tvil og vantro er beseiret. Det er et arbeid som tar tid; det skjer ikke i løpet av et par dager, eller uker, eller til og med måneder. Men når troen blir prøvd, virker det tålmodighet. (Jakob 1,3)

Miraklenes Gud

Satan kommer til å prøve å knekke meg; det er det han gjør. Men jeg har allerede bestemt meg. Jeg står i overenstemmelse med min tro. Jeg ber til Gud om styrke og hjelp – han som jeg tror er mektig og i stand til å gjøre alt jeg ber ham om. (Efeserne 3,20)

Selvfølgelig dukker tvilstanker fortsatt opp fra tid til annen. Men nå kan jeg mer eller mindre slå dem bort med et smil. Ikke fordi jeg er ubetenksom, men fordi jeg har tenkt på det. Jeg vet hvor disse tankene kommer fra, og jeg har allerede bestemt meg for at de ikke kommer til å ha noe å si i mitt liv. Jeg vet hva jeg tror på. Jeg har allerede tatt den beslutningen.

Ja, noen av historiene i Det gamle testamente er ganske fantastiske, men det er fordi vi har en Gud som er ganske fantastisk. Han er allmektig, og for ham er mirakler ikke noe problem. Det viser seg i mirakelet som han gjør i meg.