Tvilen gikk til angrep på feil jente

Selv om hun vokste opp som kristen og levde et godt, oppreist liv, kom Naomi til et punkt hvor hun følte at noe ikke stemte; det manglet noe. Hun innså at det var tvilen på om hun kunne bli som Jesus som holdt henne tilbake.

Naomi:

Jeg satt på møtet med tårer i øynene. Fra podiet hørte jeg et kraftig budskap om seier over synd, om et liv i forvandling. (2. Korinter 5,17) Slike taler pleide å oppmuntre meg, men i det siste hadde de begynt å bli en byrde; det ble liksom bare mer som jeg skulle stå til regnskap for. Det som var vanskeligst var nok at jeg følte at jeg hadde levd et godt liv, og alltid hadde vært troende. Jeg trodde jeg ga alt, men likevel kunne jeg tydelig kjenne at noe manglet. Jeg følte at jeg aldri kunne komme til det samme livet som Jesus levde, at jeg ikke kunne bli forvandlet fra min menneskelige natur til guddommelig natur, selv om Bibelen tydelig sier at det er mulig.

Men jeg visste fortsatt at jeg ville det, og jeg hadde tro på at dette var Guds plan for meg! Det var ingenting annet i livet jeg ønsket enn å leve et disippelliv, å følge i Jesu fotspor og overvinne enhver fristelse til synd. Det var en sorg for meg at jeg ikke hadde tro for meg selv, og jeg visste at livet gikk meg forbi uten at jeg brukte det som jeg burde. Dette ble stressende for meg.

Sette navn på fienden

Så jeg ga ikke opp. Jeg ba til Gud om at han ville vise meg hva jeg manglet. Han ga meg lys om at grunnen til at det virket så tungt var fordi jeg tvilte på at Gud var i stand til å gjøre et arbeid i livet mitt, der hvor jeg var, med det daglige livet og den menneskenaturen som jeg hadde. Og det ble gjort klart for meg at å tvile på ham faktisk er synd! Den dagen jeg kalte tvilen min for synd var den dagen jeg skjønte at jeg kunne beseire den, akkurat som jeg kunne overvinne enhver annen synd. Det var så befriende! Det var som om lysene ble slått på igjen.

Til å begynne med visste jeg ikke hvordan jeg skulle angripe fristelsen til å tvile – hvor skulle jeg begynne? Men jeg kom til å innse at det å bli fri fra tvil ikke var et engangstilfelle, men en kamp som jeg kunne ta opp hver gang jeg ble fristet til tvil. Det var et valg jeg måtte ta hver dag: Å tro at jeg kunne bli forvandlet.

Svaret var mye enklere enn jeg først trodde. Gud trenger ikke noe av meg, men jeg må bestemme meg for og tro at Gud kan gjøre sitt verk i meg. Han ber meg om å stole helt på ham og å tro at han vil gi meg all den kraften jeg trenger. Hvis jeg ikke tror det, kan han ikke arbeide med meg. «Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud.» Hebreerne 11, 6.

Følelsene mine har ikke noe de skulle ha sagt

Så jeg sluttet å vente på å «føle» at jeg trodde. Jeg bestemte meg for at jeg tror. Mitt motto er «Be, tro, og si takk.» Nå våkner jeg om morgenen, jeg ber, tror på at Gud har bønnhørt meg, og jeg takker ham. Så begynner jeg dagen med tro på at det skal bli en dag med seier over synd. Mitt hjertes bønn er: «Jeg tror! Hjelp min vantro!» Markus 9,24. Og Gud har virkelig hjulpet meg! Og han hjelper meg mest i kampen mot vantro ved å gi meg kraft til seier når jeg ber om hjelp.

Øynene mine ble åpnet for alle de mulighetene som faktisk finnes i mitt daglige liv, så snart jeg trodde på at jeg kunne bli som Jesus.

Og fra det øyeblikket jeg valgte å tro, så jeg hvor mye forandring det ble i mitt daglige liv! Mens dagene bare hadde rullet forbi før, ble øynene mine åpnet for alle de mulighetene som faktisk finnes i mitt daglige liv, så snart jeg trodde på at jeg kunne bli som Jesus.

Tiden er nå

Byrden og tyngden, usikkerheten og kompleksiteten som var der før har ikke makt over livet mitt nå. Og resultatet er at jeg blir mer og mer lykkelig. Det er slik jeg vet det er sant. Det skjer noe i meg. Det er faktisk et veldig enkelt liv. Man trenger ikke å føle at man vil; man må bare handle. Bare ta det øyeblikk for øyeblikk. Vær trofast i de små tingene som Gud gir deg i forholdene i hverdagen. Bare vær villig til å gjøre det som Gud legger til rette for deg. Hvordan jeg tar det når de store prøvelsene kommer har å gjøre med hvordan jeg tar det nå. Hele livet er en opphopning av «nå». Begynn med å tro nå. Begynn med å si nei til synden nå. Du trenger ikke å vente på noe.

Hver gang jeg sier nei til tvil, tilintetgjør jeg en del av min naturlige menneskelige tilbøyelighet til å tvile. Og den delen er død for alltid. Jeg tenker på det som et fjell, og jeg hakker bort litt etter litt. Jeg ser kanskje ikke hvert lille hakk jeg lager, men det er der troen kommer inn i bildet. Jeg tror at hvis jeg bare fortsette å hakke på det, så vil fjellet være borte en dag. Det er bare et tidsspørsmål.

«Hvem er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette!» Sakarja 4,7.

En daglig avgjørelse

Så nå tar jeg en daglig avgjørelse om at jeg ikke skal tvile. Og selv om jeg kjenner på tvil betyr det ikke at jeg tviler. Det betyr at jeg fristes til å tvile, men jeg er ikke enig med det. Jeg sier: «Nei, jeg vil ikke tvile; jeg tror, og jeg kommer til å kjempe uansett, uavhengig av hvordan jeg føler meg.» Så går jeg gjennom dagen og jeg er lydig mot det Gud virker i meg å gjøre. Jeg lever mitt liv i samsvar med hans ord.

Så fremtiden kan bare komme! Alt som kommer er bare en ny mulighet for meg.

«Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» Filipperne 1,6.