Å være ærlig med seg selv

Når jeg leser 2. Timoteus 3,1-5, kan jeg lett føle meg litt selvtilfreds.

«Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra.»

«Foraktelige mennesker», tenker jeg for meg selv. «Takk Gud at jeg ikke er en av dem.»

Men noen av mine tanker virker kjent. Det slår meg at jeg ligner fariseeren i Lukas 18.

«Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker …» Lukas 18,11.

Men hva sa Jesus om fariseeren?

«Hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» Lukas 18,14.

I mine opphøyde tanker om meg selv, der jeg gratulerer meg selv for at jeg ikke er som disse menneskene, er jeg skyldig i nettopp noen av de tingene som er oppført der. Jeg er overmodig og oppblåst og skrytende. Jeg må erkjenne at det er sannheten.

Gi akt på deg selv

Hva om jeg helt endret måten jeg leser dette avsnittet på? I stedet for å lese det som om det gjelder andre mennesker, en gruppe åpenbare syndere og hyklere, hvorfor ikke ta det som en advarsel om hva jeg kan bli hvis jeg ikke er på vakt og ser på meg selv? Et annet sted oppfordrer Paulus Timoteus til å gjøre nettopp det:

«Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det! For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» 1. Timoteus 4,16.

Det er selve nøkkelen. Våk og vær på vakt slik at jeg ikke lar disse stygge tingene bli den jeg er fordi jeg er selvtilfreds og selvsikker i vurderingen av meg selv.

Jeg har allerede sett hvor lett det er å være hovmodig og oppblåst, uten å innse hva som skjer. Hva med de andre tingene som er oppført der?

Ligger det ikke nær til å elske seg selv? Å ville beskytte egoet sitt og egeninteressene sine til enhver pris? Er jeg ikke pengekjær av natur? Er jeg alltid god mot andre? Har jeg alltid respekt for foreldrene mine? Er jeg takknemlig? Elsker jeg virkelig Gud?

Eller lener jeg meg bare tilbake, tilfreds med kunnskapen om at jeg er kristen, fornøyd med et skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft?

Evangeliets håp

Fordi kraften i sann gudsfrykt er at alle disse tingene kan beseires. Ja, jeg kan lett elske meg selv, men den egoismen kan jeg også overvinne. Det er evangeliets håp. Det er løftet om hva som kan skje i mitt liv. Gudsfryktens kraft er kraften jeg får gjennom Den Hellige Ånd for å overvinne alle fristelser til synd som kommer fra kjødet mitt. (Apostlenes gjerninger 1,8)

Så jeg må være våken og på vakt for disse ting i mitt eget liv. Jeg må elske og anerkjenne sannheten om meg selv, for det er sannheten som skal frigjøre meg fra all denne menneskelige styggedommen. Når jeg ser sannheten om hvordan jeg er av naturen kan jeg seire over det og bli fri fra det. Jeg kan ikke gjøre det hvis jeg ikke erkjenner at det er sant at jeg er stolt, ubarmhjertig og alle disse andre tingene.

«Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Johannes 8,32.

Versene i Timoteus er en advarsel om hvordan det vil gå for en som fornekter gudsfryktens kraft. Takket være Guds nåde trenger jeg ikke å være et slikt menneske.