Vandre som Kristus vandret

En nydelig familie, aktivt engasjement i lokalmenigheten og med misjonsarbeid. Andrew Ward «hadde alt», men han klarte allikevel ikke å riste av seg følelsen av at han manglet noe.

Andrew Ward bor i Melbourne, Australia, og tilhører Brunstad Christian Churchs lokalmenighet der. Andrew er midt i 40-årene, gift med Sarah, og sammen har de syv nydelige barn. Han er lett å like, og hans smittende varme bidrar med liv og glede til omgivelsene. Hans liv med Gud har bragt Andrew stor tilfredshet. Men slik har det ikke alltid vært.

Andrew vokste opp i et gudfryktig hjem, og var jevnlig på kristne møter sammen med familien. Som trettenåring fikk Gud vekket Andrews hjerte en gang han var med på en strandtur, og han bestemte seg bevisst for å følge Kristus som disippel fra den dagen. Dessverre hadde han få venner som kunne styrke ham i troen, og snart hadde han gått tilbake til den gamle vennekretsen sin.

Bestemt på å tjene

Det var først en god del år senere Andrew fornyet pakten sin med Gud. En gruppe nye, ivrige venner i en karismatisk forsamling tok ham under sine vinger. Andrew var bestemt på å tjene av hele sitt hjerte, og han bidro der hvor han fikk anledning. Snart var han involvert i en lang rekke aktiviteter, som søndagsskole, ungdomsaktiviteter, misjonsprogram, i tillegg til å tale og bidra på andre måter på de lokale møtene.

Andrew levde nå det han forsto som et suksessrikt kristenliv. Han giftet seg med Sarah, en helhjertet kristen som også var aktivt involvert i det lokale menighetslivet, og de stiftet familie.

Andrew kunne ikke hjelpe for følelsen av en pågående mangel og tomhet inni seg.
Tiden gikk, og på tross av venner og de eldste som forsikret ham om at han kunne glede seg over alt det gode han gjorde for Guds rike, kunne ikke Andrew hjelpe for følelsen av en konstant mangel og tomhet inni seg. Selv om han aldri tvilte på Gud eller tilgivelsen han hadde fått, manglet noe i Andrews liv som han ikke klarte å fylle. Han deltok på bibelstudiegrupper for å forbedre kunnskapen sin om skriftene, han strevde for å på alle tenkelige måter å leve som en disippel, og likevel var han ikke var i stand til å utvikle seg noe videre.

Til slutt begynte Andrew å bli fortvilet. «Jeg tenkte over alt jeg gjorde for å tjene Gud, og kunne ikke skjønne hva mer jeg kunne gjøre. Likevel hadde jeg en konstant følelse av å mangle noe: Jeg tenkte hele tiden, det må være noe mer med kristenlivet enn dette,» minnes han.

Denne realiteten slo ham ekstra tydelig en uke da Andrew ble spurt om å ta søndagsprekenen. Idet han leste gjennom Bibelen og forberedte seg på å tale om hellighet, falt øynene hans på apostelen Johannes` formaning, «Den som sier at han blir i ham (Jesus), han er også skyldig til å vandre slik som han vandret.» (1.John 2.6) Da Andrew gikk gjennom sitt eget liv i lys av dette verset, skjønte han at det langt fra ble oppfylt, og han hadde ingen idé om hvordan han kunne forandre seg.

En lengsel etter noe mer

Jeg fant ut at jeg kun hadde hatt liten fremgang i kristenlivet mitt­ – at det var en hel vei å vandre på i Jesu fotspor.
Igjen gikk det noen år før Andrew tok på seg rollen som medlem av skolestyret ved barneskolen der barna hans gikk. Det var her han møtte Bill, som var medlem av Brunstad Christian Church i Melbourne. Andrew ble oppmuntret da han hørte sin nye venns livserfaring, og overrasket over at Bill trodde på at det var mulig å gradvis bli forvandlet til Frelserens bilde.

Mens kontakten med Bill gav Andrew nytt håp, var han samtidig reservert for hvorvidt det virkelig kunne være sant; det var tross alt ingen i de tidligere forsamlingene som hadde hatt noe håp om å vandre som Jesus vandret. Kanskje fokuserte han for mye på sitt eget liv, og ikke på det arbeidet Jesus hadde gjort.

«Det var faktisk befriende å finne ut at jeg kun hadde hatt liten fremgang i kristenlivet mitt; at det var en hel vei å vandre i Jesu fotspor. Jeg begynte å få retning i livet mitt, ved å la Gud vise meg min egen natur gjennom Bibelen, så jeg kunne begynne å gjøre noe med den.»

Til slutt bestemte Andrew og Sarah seg for å ta med familien sin og gå på møter i Brunstad Christian Church i Melbourne. Der kan Andrew huske taleren lese fra Jesu ord i Lukas 17: «Da fariseerne spurte ham om når Guds rike skulle komme, svarte han dem og sa: Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere.»(Lukas 17, 20-21).

Den dagen hadde et troens frø blitt sådd i Andrews hjerte, og han skjønte at han var ved begynnelsen av en sti som ledet til den virkelige oppfyllelsen av Jesu store misjonsbefaling: å holde alt det Jesus hadde befalt sine disipler (Matteus 28, 20.).

«Det tok tid å forstå at jeg måtte komme til hvile fra «døde gjerninger» (Hebreerne 9, 14), som jeg hadde gjort for å ha et godt rykte blant andre mennesker. Nå, imens Gud viser meg mer av min egen menneskelige natur kan jeg finne synden som bor i kjødet mitt, og som det står i Romerne 8, 13, jeg kan gi det i døden.»

«Jeg har et kontinuerlig behov for Guds hjelp»
«Dette fører meg også til en større trang etter Kristus; Jeg oppdager at jeg har et kontinuerlig behov for hans hjelp. Når jeg blir fristet til å gjøre synd, kommer ofte Jesu lignelse til meg om perlen i åkeren; Jeg er mannen som har funnet skatten; perlen. Dette gir meg styrke til å seire i fristelsen. Nå har jeg håp, og jeg frykter ikke lenger for fremtiden.»

Andrew er også utrolig takknemlig for den positive påvirkningen miljøet i Brunstad Christian Church har hatt på barna hans. «Jeg må si at årene vi har vært i menigheten, ikke har skuffet meg i det hele tatt. Måten menigheten har velsignet meg, min kone og familien min på er fantastisk, og måten Gud fortsetter å velsigne oss på, gjør oss veldig takknemlige, med en dyp trang til å gjengjelde kjærligheten i troskap mot hans ord.»