Vi får ikke velge hvordan Gud vil bruke oss

Visjonær misjonær …?

Jeg har en dagbok fra da jeg var 17-18 år gammel; det er en notatbok av mine forhåpninger og drømmer som en ung kristen. Det er en oppføring som høres spesielt sentimental, introspektiv og litt pompøs ut.

Vi hadde nettopp hatt en gjestetaler på skolens kristne forening som fortalte om sine reiser i Afrika, hvor han opprettet misjonsstasjoner, holdt søndagsskoler og konverterte landsbyboere til kristendommen. Han var en karismatisk taler og mitt unge hjerte banket opprømt og spent på tanken om muligheten til å være Guds tjener i fjerne, avsidesliggende strøk. Den kvelden skrev jeg en veldig lang og selvgod oppsummering av mine gode punkter, og avsluttet med: «Jeg vil følge visjonen om å være misjonær, da jeg føler at det er Guds kall for meg …»

Tross alle mine velmenende dagdrømmer var det ikke lenge før jeg ble motløs. Jeg innså snart at min selvgode tilnærming til evangelisering trengte mye mer dybde enn bare gode hensikter. Jeg var godt kjent i Skriftene (jeg hadde studert religionskunnskap på videregående skole) – jeg kunne sitere de synoptiske evangeliene, og jeg kunne forklare løftene som hadde blitt oppfylt fra de store og små profetene i Det gamle testamentet – og likevel var jeg maktesløs når det gjaldt å slutte med å miste besinnelsen, synes synd på meg selv, bli opprørt og å huse bitre tanker.  Jeg visste at det å leve på denne måten ikke gjenspeilte det jeg leste i Apostlenes gjerninger og resten av Det nye testamente. Til tross for all den kunnskapen jeg hadde, følte jeg meg som en elendig stakkar, og hadde ingen klarhet i hva Gud egentlig trengte fra meg.

Det ligger for hånden

Selv om jeg var en overfladisk åndelig bedreviter, dro Gud meg gradvis inn i et nærmere forhold til ham, som var basert på at jeg lyttet til ham og ydmyket meg selv. Likevel tilbrakte jeg noe tid med dagdrømmene mine; Jeg kunne tenke på flere roller i mitt eget trossamfunn som jeg syntes jeg kunne utføre kompetent, og som jeg ville like å gjøre.

Poenget som jeg var så treg til å forstå var dette: Kristi legeme trenger villige arbeidere, men det er ikke opp til meg hvordan Gud vil bruke meg – jeg kan ikke bestemme meg for å være en hånd når Gud trenger meg som en fot. Jeg vil ikke være til nytte hvis jeg sliter med å være noe som Gud ikke har utformet meg til å være.

«Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville.» 1. Korinter 12,18.

Til slutt oppdaget jeg at misjonsmarken min egentlig lå for hånden, og å ha ansvar for barn ydmyket meg fordi jeg snart oppdaget hvor raskt naturen min kunne komme fram. Men det viktigste var at veien som Gud hadde planlagt for meg, var for å utforme meg – de prøvelser og skuffelser og smerte som jeg møtte lærte meg om mitt eget liv og om Guds godhet.

Det er Gud som bestemmer

Gud trenger ikke folk som kan forestille seg selv som misjonærer, evangelister eller lærere. Disse rollene kommer ut av et liv som Gud selv har utformet til noe som han har behov for. Det som Gud krever er at vi lever våre liv i lyset, og at vi dømmer oss selv og motstår synden. Hvis vi er i denne prosessen, blir vi materiale som han kan bruke – ikke før.

Og når vi lever i denne prosessen med å bli brutt ned, skjer noe fantastisk, uten at vi legger merke til det. Vi blir utformet til noe nyttig; vi blir hans redskap – villig til å bli tatt opp og brukt, men like villig til å ligge stille på hyllen hvis det ikke umiddelbart er bruk for oss.

En ting er sikkert: Uansett hva Guds hensikt er for oss, hvis vi som kristne dømmer oss selv og holder våre hjerter rene, så er vi en uavbrutt, umålbar kraft for det gode i Kristi legeme, uansett hva vi er.

«Et fredfylt hjerte gir legemet liv …» Salomos Ordspråk 14,30.