Vil du være lykkelig?

Dette er et spørsmål det kanskje ikke er så vanskelig å svare på. Men hvordan blir man egentlig lykkelig? Hvordan oppnår man full tilfredshet, fred og glede i livet? Er det i det hele tatt mulig?

Her en kveld kom jeg til å tenke på en historie jeg hørte for en stund siden. Den handlet om en eldre og skrøpelig mann som var ute og gikk tur, ledsaget av en yngre mann. Den eldre mannen henvendte seg til den yngre og sa strålende: "Jeg er så lykkelig! Og vet du hvorfor? Fordi jeg vil ingenting lenger!" Den eldre mannen hadde gjennom livet gitt slipp på sin egen egoistiske vilje til fordel for Guds gode vilje. Og det var det som hadde gjort ham så lykkelig.

Dagen etter satt jeg i bilen med en kollega, da samtalen falt på et TV-prorgam som hadde rystet oss begge. Det handlet om unge mennesker som hadde nærmest uoverkommelige krav til sine partnere, og i det hele tatt til hvordan livet skulle utspille seg for dem. Det handlet om en glamorøs tilværelse med flotte hus, flott utseende og dyr mat. Det verste var at disse unge menneskene virket overbevist om at bare de fikk kravene sine oppfylt, så ville de finne lykken. Men er det sant?

Jeg kom til å tenke på ordene fra kvelden før; om klarheten de førte med seg og enfoldigheten de ble sagt i. Den eldre mannens utsagn taler om en forståelse som strekker seg langt ut over hva man vanligvis forbinder med lykke. Det er en lykke som er helt uavhengig av ytre forhold. Nemlig den lykken man får ved å oppgi sin egen vilje.

Jeg tenkte: Er det virkelig så enkelt? Er det virkelig sant at man kan bli lykkelig hvis man oppgir sin egen vilje?

Et eksempel i å leve lykkelig

I Hebreerne 1, 9 står det: «Du elsket rettferd og hatet lovløshet. Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre.»

Dette verset beskriver hvordan Jesus hadde det mens han levde her på jorden. Han ble salvet med gledens olje fremfor sin medbrødre, han var altså lykkeligere enn andre mennesker i sin samtid. Men hva var det for en rettferd han elsket, og hvor kom denne lovløsheten inn?

Jesus sier selv; «for jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» (Joh. ev. 6,38). Han elsket Guds vilje, og levde for å gjøre etter den. Lovløsheten, som han hatet, var hans egen vilje – hans menneskelige tilbøyeligheter som ville det motsatte av hva Gud ville.

Vi ser f.eks.  i Matteus 26, 39–44 hvordan Jesus kjempet i bønn for at egenviljen ikke skulle få makt. Slik kjempet Jesus hver dag av sitt liv når han merket at irritasjon, bekymring eller utålmodighet ville tynge ham. Han elsket Guds vilje, som var at han skulle lide tålmodig, bære over med menneskene, velsigne og gjøre godt.

Jesus ville altså, slik som den eldre mannen, ikke noe for sin egen del. Hver dag mens han var her på jorden fremstilte han seg selv for å gjøre sin himmelske fars vilje, og sa samtidig nei til alt som lå utenfor denne viljen.

Tror jeg på at Jesu liv er verdt å etterfølge må jeg også, som han, oppgi min egen menneskelige vilje!

Å oppgi min vilje = å bli lykkelig?

Som mennesker har vi en enorm egenvilje som slår igjennom allerede fra vi er små barn. Vi har tanker om hva vi har rett til, hvordan vi vil behandles, hvordan vi skal se ut, hva vi skal kunne og hvordan vi vil ha det. Når mine planer av en eller annen grunn mislykkes i det uforutsette ting oppstår, eller noen trosser meg og min egen vilje, så blir min lykke satt på prøve. Det er i disse situasjonene, som alle mennesker i større eller mindre grad utsettes for, at den menneskelige viljen vil tynge oss med bekymring, bitterhet eller følelsen av å være urettferdig behandlet.

Hvordan kan jeg bevare lykken, freden og gleden under slike forhold?

Jo, ganske enkelt ved å oppgi min egen vilje og stole på Gud, som også Jesus gjorde da han var her på jorden. Den syndige menneskeviljen vil til enhver tid stå Guds vilje imot, «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud» (Romerne 8, 7). Den vil drive oss lenger og lenger vekk fra den frelser som nettopp kastet sin egen vilje over bord.

Velger jeg i livets forhold å si JA til min egen vilje, (og dermed nei til Guds vilje) kommer jeg til å ende opp i tomhet. I en ulykkelig og ensom posisjon; alene med alle kravene mine og borte fra Gud og hans fullkomne styrelse.

Vil jeg være lykkelig må jeg altså legge hele livet mitt i Guds hender og stole på min himmelske far. Da vil ordet fra Matteus 6, 33 gå i oppfyllelse: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg.» Først da blir jeg virkelig lykkelig!

Gid mange må finne veien til et lykkelig liv gjennom denne enkle oppskriften: «Jeg vil ikke noe selv.»