Avholdenhet: Har jeg den?

Peter skriver om selvbeherskelse som skal vises i livet til en som legger all vinn på å vise dyd i sin tro, og vokser fram til kjærlighet. (2. Peter 1,6-7) Og når Paulus beskriver hva Åndens frukt består av, da nevner han avholdenhet som en del av denne Åndens frukt. (Galaterne 5,22)

Det er klart at det som her menes med avholdenhet, eller selvbeherskelse, ikke er noe som et menneske selv kan eller skal prestere. Heller ikke noe som ligger på det plan at man avholder seg i forbindelse med ytre ting. Denne avholdenhet fører oss – slik som Peter skriver – inn i gudsfrykt, inn i et liv for Guds åsyn. Allerede i den gamle pakt ble det gitt visdomsfulle råd om et liv i avhengighet overfor Gud. «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!» Salomos Ordspråk 3,5-7.

Nå vil Ånden lede oss på den vei som Jesus innvidde. Da blir det naturlig at man ikke lenger stoler på sine egne tanker og egen innsikt. Jesus selv hadde et disippeløre, som hver morgen ble vekket av Gud selv. Ut fra det vitnet han f.eks.: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» Johannes 5,19.  Ja, da har Ånden virkelig virket avholdenhet, slik at det blir gudsfrykten som bestemmer ens tanker, ord og gjerninger. Den avholdenhet lukker til både for det som kommer fra kjødet og for det som kommer fra sjelen – både vår egen og andres. Da blir det ikke bare slutt på onde gjerninger men også på ens egne, ofte nokså velmente gjerninger.

Det var jo mange forhold hvor Paulus ut fra menneskelig visdom og bedømmelse lett kunne ha sagt noe og grepet inn. Det er da gripende å lese hans vitnesbyrd om sitt liv i avholdenhet, åndens fattigdom og gudsfrykt. At en som blir rikere og rikere i Gud, samtidig blir stadig fattigere i seg selv, og at en slik person likevel samtidig kan handle med fasthet og gjennomføringskraft, det er et liv som intet naturlig menneske kan skjønne eller forstå.

Johan O. Smith skriver i et brev: «Skal man la hodet, Kristus, råde, da vet man intet, forstår intet, kan ikke dømme om noe, før han som er gitt all dom, gir seg tilkjenne. En blir intetsigende og må bære intetsigendes kors, hvilket er svært for den som tykkes seg å vite noe. På den måte blir det sjeliske satt ut av funksjon, og det fattige i ånden trer i stedet. Kristus som hodet blir benyttet, og ‘mitt kløktige hode’ blir kun et mottakerapparat for ham – Jesus Kristus, ypperstepresten. En blir som den som intet vet, intet eier og intet kan foreta seg. Mine gjerninger forsvinner, men Guds gjerninger kommer for dagslyset.»

Kan det vel beskrives klarere hva som menes med sann avholdenhet og selvbeherskelse, som fører oss inn i gudsfrykt? Inn i det liv der vi stadig, her og nå for Guds åsyn, hører hans tale og finner de gjerninger som han gir oss.

La dette beskjeftige dine og mine tanker, ikke minst i forbindelse med ditt og mitt hverdagsliv!

Artikkelen ble først publisert I BCCs menighetsblad Skjulte Skatter i oktober 2015.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag