Den fenomenale sannheten om hva det egentlig betyr å følge Jesus

«Det virket som om det stadig endret seg. Det virket som om det alltid var en ny bok som kom ut eller en ny pastor med noen store ideer som vi skulle følge for å være gode kristne, men jeg skjønte egentlig ikke hva poenget var.»

Møt Garret, en ung mann som vokste opp i en vanlig, kristen familie, gikk i kirken hver søndag og gikk på en kristen skole som barn, men som ikke kunne få religionen til å stemme med det han leste i Bibelen.

«Grunnlaget for min tro var at Jesus var Gud, og at hvis du tror på ham – at han døde på korset og sto opp igjen – da har du en gratis billett til himmelen. Og målet var å leve livet best mulig og prøve å følge Bibelen så nøye som mulig.

Da jeg var yngre begynte jeg å lese i Bibelen min, og jeg husker første gang jeg la merke til at læren i kirken jeg gikk i den gangen ikke stemte overens med Bibelen. I Johannes 3, 8 står det: «Den som gjør synd er av djevelen», og det skremte meg virkelig, fordi jeg visste at jeg syndet. Jeg spurte pastorene om det, men de hadde ikke et svar eller en forklaring fordi de ikke levde et seirende liv selv.

For meg var det ganske svart på hvitt at vi skulle slutte å synde. Forkynnelsen var derimot at Jesus tilgir deg dine tidligere, nåværende og fremtidige synder, og det er alt; men jeg leste klart i Bibelen at hvis du fortsetter i synd så er du av djevelen.

Jeg var bundet av mine lyster og min stolthet, og jeg var så bundet av hva andre syntes om meg og hva andre gjorde mot meg. Jeg hadde ikke fred, og jeg hadde ikke glede, men jeg var alltid på jakt etter det. Jeg gikk fra kirke til kirke i et forsøk på å finne freden og gleden som jeg hadde lest om i Bibelen, men jeg kunne ikke finne det.

Den egentlige hensikten med Jesu liv

For å være ærlig, tror jeg ikke at de fleste kristne faktisk vet hvordan Jesus levde. De tror at han bare kom ned og seilte gjennom livet fordi han var Gud. Jesus sier: «Kom, og følg meg», men hvordan kunne jeg gjøre det hvis Jesus var Gud? Jeg er bare et menneske; jeg kan ikke gjøre det Gud kan gjøre.

Det virket så feigt at Jesus skulle komme ned og si, «Å, jeg kommer ned hit og som Gud skal jeg gjøre masse mirakler, men jeg trenger ikke å forholde meg til den menneskelige tilbøyeligheten til å fristes av synd.»  Så sier han til oss, «Gå bort, og synd ikke mer!» Hvorfor ville han be oss om å gjøre noe som var umulig?

Men hvor er medfølelsen i det? Det er skrevet at han kan sympatisere med våre skrøpeligheter, men den Jesus som jeg var opplært til å tro på – han kunne ikke sympatisere med min skrøpelighet. Han kunne ikke sympatisere med det faktum at jeg ikke kunne få seier over ungdommens lyster. Han kunne ikke sympatisere med det faktum at det var vanskelig å gå på skolen fordi denne personen trodde dette om meg eller denne personen sladret om meg. Den Jesus der – jeg kunne ikke finne noe der som jeg virkelig kunne følge etter.

Å forkynne et liv, ikke bare et ord

Jeg ønsket å tro at det var mulig å leve et seirende liv. Jeg så at jeg virkelig ønsket å være en velsignelse, men jeg ble så bundet av hva andre syntes om meg; av mine egne krav om at de andre skulle takke meg, og jeg innså at jeg ikke virkelig kunne hjelpe noen andre hvis jeg var bundet av synd. Det står at menigheten hadde apostler, profeter, lærere og evangelister, men da jeg vokste opp så jeg aldri disse menneskene. Jeg husker tydelig at jeg tenkte, hvor er apostlene? Hvor er dagens svar på Paulus, Peter og Johannes?

Paulus skriver: «Min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis.» (1 Korinter 2, 4) Det virket som alt var bare overtalende ord i kirkene jeg besøkte. Jeg lyttet og tenkte, «dette er et godt ord», men neste dag, etter at søndagen var over, når jeg kom inn i fristelser og prøvelser, så var det ingenting som hjalp meg. Jeg husket ikke hva pastoren hadde sagt.

Første gang jeg hørte noen tale med kraft var da en mann ved navn Jether Vinson kom til kirken jeg gikk i på den tiden. Da han forkynte, kunne jeg kjenne at det var hans liv; det var hans vitnesbyrd. Han hadde levd, og levde et liv i seier over synd. Dette var hans eksempel, og jeg kunne se på måten han levde sitt liv på og måten han oppførte seg at han faktisk var fri fra synd, og det ga meg et slikt håp om at det kunne bli det samme for meg, at jeg ikke måtte fortsette i synd.

Kort tid etter det husker jeg at jeg leste at «Jesus gikk fram [engelsk: vokste, red. anm.] i visdom og alder» (Lukas 2, 52), og jeg tenkte: Wow, vokste Jesus? Gud trenger ikke å vokse. Gud er Gud. Hva mer kan legges til Gud? Men Jesus vokste i visdom og alder, og for meg var det noe enormt. Jeg kan vokse i visdom og alder! Jesus var ikke Gud. Han var Guds Sønn. Han måtte også følge Gud. Og den ideen, at jeg kan følge den Jesus fra Bibelen, det brakte en slik glede i mitt hjerte. Å, jeg kan følge den Jesus!

Å følge i Jesu fotspor

Før jeg ble omvendt, før jeg fikk dette nye tankesettet at det faktisk var mulig å følge Jesus, var mitt eneste håp i dette livet i jordiske ting som å gifte seg, ha et hus og få en god jobb. Jeg ble skikkelig skuffet og opprørt når ting ikke gikk som de skulle. Det var en konstant, «hvis det og det skjer da er det et godt liv, men hvis det ikke skjer så er det et dårlig liv».

Etter at jeg omvendte meg ble håpet mitt å være lik Kristus; å være en velsignelse for de andre. Det står i Romerne 8, 28: «For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud …», og derfor var hvert forhold som jeg var i til mitt beste. Det var en enorm forandring fra før jeg omvendte meg til etter – jeg hadde et helt nytt mål for livet mitt.

Akkurat det var spennende for meg, fordi det ga meg endelig et håp for dette livet heller enn bare for det neste livet, eller bare en billett til himmelen.

Jeg kom til tro på Bibelen og da jeg begynte å leve det og ta opp en kamp i mitt tankeliv – mot mine ungdoms lyster, mot min stolthet, mot det å dømme de andre, da så jeg at jeg faktisk fikk mer og mer fred og glede ettersom jeg ble fri fra synd. Jeg kunne endelig tjene de andre uten å tenke på mine egne følelser og krav!

Jeg tror virkelig at det er ett legeme, én Ånd, én dåp. Slik er det bare. Jeg mener, det er hva Bibelen sier. Så derfor tror jeg at de som virkelig har en lengsel etter å følge i Jesu fotspor, de finner det; de finner menigheten.»