En annerledes form for misjon

«Fri fra synd». Dette er ord Claude aldri har hørt før, og de fyller ham med glede. Han klarer nesten ikke vente til slutten av møtet for å få snakket med disse mennene, og finne ut mer om livet de taler om, et liv – et familieliv, og et personlig liv – fri fra synd!

Året er 1956: Arild Tombre, en høy 24-åring fra Trondheim, Norge, reiser i bil fra Tyskland til Holland. Turen er lang, men selskapet godt: Arild reiser sammen med Elias Aslaksen og Sigurd Bratlie, to gudfryktige menn han lærer mye av. De har reist mye sammen de siste årene, og evangelisert gjennom Europa.

Arild ser ut gjennom vinduet; flate marker så langt øyet rekker. De er i Holland nå. Det han ikke vet er at mer enn fem tusen kilometer unna, i Kamerun, blir en liten baby født som en dag skal bli en viktig del av livet hans.

Kontakten opprettes

Kamerun 1973:Det er søndag morgen og medlemmer av en kristen forsamling har gudstjeneste sammen. De kjenner at noe mangler i livet deres med Gud – forkynnelsen er tørr. «Kom, la oss be Gud om å sende oss et svar,» sier en av pastorene instendig. De ber Gud om hjelp og rettledning, og etterpå trekker en av mennene en krøllete liten lapp han har båret rundt på i lomma. På den står adressen til en gruppe troende i Frankrike. «Kanskje det er svar på våre bønner,» sier mannen håpefullt, og de bestemmer seg for å ta kontakt.

Frankrike 1973: Arild og kona hans, Mirjam, nyter en rask kopp kaffe mens barna leker utenfor. «Da vi kom hit for ti år siden, hadde jeg aldri trodd at vi fremdeles skulle være her i dag!», sier Mirjam. «Vi glemte helt å flytte tilbake til Norge!», svarer Arild med latter. Tidligere den dagen hadde han snakket med en mann som nylig hadde fått et interessant brev fra Kamerun.

Kamerun 1978: Claude Kue Kamdem er tjueen år gammel. Han setter seg på en vaklende benk i den gamle trekirken, og når han hører budskapet, brenner hjertet hans av trang til å leve for Jesus. Den unge mannen ber til Gud og blir omvendt, en kristen som er født på ny. «Mine synder er meg forlatt!» tenker han med et smil.

Hvor går jeg herfra?

Arild og Marc (en venn fra Frankrike) blir møtt av en vegg av varme idet de kommer ut av det lille flyet og skritter ut på asfalten. De er fremdeles ikke vant til den tropiske temperaturen, enda de har tatt turen flere ganger siden de fikk kontakt omtrent fem år tidligere. Fremgangen i Kamerun går fryktelig sakte. Det er mange som viser interesse for forkynnelsen deres, men Arild legger merke til at disse mennene ikke ønsker et dypere liv i Kristus, et dypere liv i Gud – de er tilfredse med bare syndenes forlatelse. Brødrene fortsetter å reise hvert år, i håp om at de vil finne, om så bare en eller to, sjeler som hungrer og tørster etter rettferdighet.

Claude spruter vann i ansiktet sitt og blunker inn i speilet. Noen få uker har gått siden han omvendte seg, og han kan liksom ikke riste av seg spørsmålet, «Hvor går jeg herfra?» Idet han går opp den støvete, røde veien til kirken, har han ingen anelse om at akkurat denne søndagen vil han få svar på dette spørsmålet.

Idet han tar plass på benken kaster Claude et blikk rundt i rommet. På første rad sitter to hvite menn, de passer ikke helt inn, men ser samtidig avslappet ut. Selv om han er nysgjerrig, kan han ikke hjelpe for at han blir skeptisk. Tankene går til de tusener av misjonærer som har kommet til landet. «De kommer med penger,» tenker Claude. «De ser vi er fattige, Afrika er fattig. Men folket mitt er mer interessert i pengene enn i forkynnelsen.»

«Dette er sannheten, Claude!»

Det varer ikke lenge før den høyeste av de to blir spurt om å si noe. Nesten med en gang legger Claude merke til noe annerledes med denne mannen. «Vi beviser ikke at vi elsker Gud når vi kommer til han og sier, «Kjære Gud, tilgi meg all min synd, og kast det i forglemmelsens hav.» Selvfølgelig trenger vi å gjøre det, men det er ikke noe bevis på at vi elsker Gud.» Arilds ord kommer klart og med overbevisning framme i den gamle trekirken. «Når vi kommer inn i en indre renselse, hvor vi lar ild og «såpe» fra ordet og Ånden rense bort alt vi finner av egoisme, stolthet, hovmot, det å søke ære og all urenhet, da begynner vi å bevise at vi virkelig elsker Gud!» (Malakias 3, 2)

Når vi lar ilden fra ordet rense bort alt vi finner av egoisme, stolthet, hovmot, det å søke ære og all urenhet, da begynner vi å bevise at vi virkelig elsker Gud!

Ordene gir gjenlyd i hjertet til den unge afrikaneren som lytter oppmerksomt fra plassen sin. Noe inni ham taler klart og tydelig. «Dette er sannheten, Claude! Dette er veien å gå. Denne mannen er full av gudsfrykt, og han taler sannheten!»

Den ualmindelige misjonæren leser fra 2. Korintierne. Så fortsetter han, «De oppriktige ransaker og prøver seg selv. Da har den Hellige Ånd en anledning til å lede dem inn til all sannhet, sannheten som setter oss fri fra synd!»

«Fri fra synd.» Dette er ord Claude aldri har hørt før, og de fyller ham med glede. Han klarer nesten ikke vente til møtet er over og han kan snakke med disse mennene og finne ut mer om livet de taler om, et liv – et familieliv, og et personlig liv – fri fra synd!

Personlige opplevelser

Kamerun 1982: Claude er utslitt etter den lange flyturen og den humpete bussturen, men han klarer ikke tørke bort smilet fra ansiktet idet han laster av bagasjen og går inn i huset. Han har akkurat vært på et stevne på Brunstad i Norge, hvor han fikk en personlig opplevelse med Brunstad Christian Church for første gang i sitt liv. På stevnet møtte Claude folk fra hele verden som levde det livet Arild hadde talt om den første søndagen i 1978. Blant dem møtte han Sigurd Bratlie, menighetslederen på det tidspunktet.

Han kan ikke vente med å snakke med Arild om hva han har opplevd der, ikke minst samtalene han fikk ha med Sigurd Bratlie. Han setter seg i spisestuen, de lange beina stanger mot kanten av bordet, og  begynner å skrive, «Bratlie er en slik enkel mann. Han kunne lese et bibelvers jeg hadde hørt hele livet – når han sa det forsto jeg det på en helt ny måte! Det var en kraftig ånd, den kom fram fra en mann som hadde levd det, som levde ordene han leste!»

Reising er tungvint, Internett ligger i fremtiden, og brev tar en måned å sende og motta, men de to holder en jevnlig kontakt via brevveksling. Claude er ivrig etter å lære mer om denne kristendommen, og Arild tar seg tid til å svare spørsmålene hans grundig. Med eksempler fra trofaste brødres liv, setter Calude i verk og begynner å praktisere det han har lært i sitt eget liv. Under en samtale med en mann i byen føler han seg tvunget til å dele det som har gjort ham så lykkelig. «Når jeg fristes til å bli sint, for eksempel, må jeg erkjenne at sinne er en synd i kjødet mitt, og så ta opp mitt kors og fornekte meg selv!» «Er du en pastor?» spurte mannen med hevede øyenbryn. «Jeg er ikke en pastor,» svarte Claude. «Jeg er en kristen.»

Frankrike 1986: Huset er stille, barna sover, og Mirjam og Arild sitter sammen i den lille stuen sin. Det tomme papirarket i Arilds fang fylles snart av liten, sirlig skrift, når han tar seg tid til å svare på Claudes siste brev. «Claude er en spesielt gudfryktig mann,» forteller Arild kona si. «Han forstår viktigheten av broderskap, og han blir ikke fornærmet når han får formaninger!»

Et frø som vokste

Kamerun 2013: Det begynte med noen få kontakter – noen få sjeler som hadde lengsel etter sannheten. Et frø var sådd da menn som Arild Tombre, Sigurd Bratlie og Marc Auchet forkynte Guds ord i klarhet. Disse mennene gav ikke pengegaver; de forkynte Guds ord og var levende eksempler på Guds ord. Over tid forsto Claude og andre i Kamerun at det var deres egen synd som gjorde dem ulykkelige, og frøet vokste ettersom de lærte å ta opp sitt kors og fornekte seg selv (Matteus 16, 24.) De lærte å bruke Guds ord i enkel trofasthet hjemme, å ta opp en bevisst kamp mot synden, i lydighet mot Gud når ingen andre kunne se dem, og Guds ord ble også deres liv. Andre så noe annerledes i disse menneskene og hadde lengsel etter det samme livet.

Frøet fortsatte å vokse, og så begynte det å bære frukter. Disse mennene og kvinnene fikk en utrolig glede de aldri før hadde opplevd, og lykke og glede kom når de lærte å leve et liv korsfestet sammen med Jesus, et liv i frihet fra synd!

I dag er det tre livskraftige menigheter fra Brunstad Christian Church i Kamerun: Bafoussam, Yaoundé og Douala. I 2012 samlet de seg til et stevne på et hotell de hadde leid i Bafoussam, med 450 deltakende venner. Menighetene i Kamerun jobber nå sammen for å bygge sitt eget, felles stevnesenter!

«Å fortelle eller forkynne noe til noen er en ting, det må være et liv bak det som sies. Først lev livet – etterpå kan du hjelpe mennesker. Jeg må være rettferdig i mitt skjulte liv, kontakt med Gud, først!» Claude Kue Kamdem, 2012