En ting å vite om du virkelig vil følge Jesus

«Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!» Salomos Ordspråk 3,5-7.

Guds tanker og planer for meg fører alltid til en fremtid og et håp. Han har tanker om liv og fred for dem som er fattige i ånden; de som er villige til å bli undervist av ham.

Fattigdom i ånden

Fattigdom i ånden bør ikke forveksles med å være forsagt eller sjenert. Det betyr at jeg lengter etter å være som Jesus, Mesteren, men at jeg også ser hvor udugelig jeg er til å gjøre det på egen hånd. Jeg har et kjød der det ikke bor noe godt, så jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det gode, som Paulus sier, selv om det er det jeg egentlig vil av hele mitt hjerte. (Romerne 7,18)

Denne åndens fattigdom vil få meg til å vende meg til Gud for å finne hans vilje i hver eneste beslutning jeg tar, før jeg åpner munnen min, før jeg dømmer noe. Det gjør meg lærevillig og klar til å motta instruksjoner fra Gud gjennom hans Hellige Ånd. Et glass som er tomt kan fylles. Da får jeg handlekraft, og jeg får nåde over livet mitt. Alt samvirker til det gode for meg, fordi jeg elsker Gud. (Romerne 8,28)

Det vanlige er å stole på min egen forstand; å være sterk i meg selv. Jeg reagerer og handler impulsivt, og baserer mine beslutninger på tidligere erfaringer. Jeg ledes av mine følelser og tanker, og dømmer etter det jeg ser eller hører. Jeg gjør min egen vilje i stedet for Guds vilje, og det er ingen nåde over noe av det. Dette kan bare føre til ytterligere problemer. Dette er det motsatte av å være fattig i ånden.

Å lære lydighet

Skal vi lære å være fattige i ånden, må vi følge forbildet til vår forløper, Jesus.

Han levde for å gjøre Guds vilje, i åndens fattigdom hele livet. Da han kom til jorden som et menneske måtte han lære alt fra Faderen. (Johannes 5,30; Johannes 12,49; Filipperne 2,5-8) Han måtte også lære lydighet av det han led. (Hebreerne 5,8) Det var på grunn av denne opplæringen at han kunne lære sine disipler med ordene: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» Matteus 5,3.

Som disippel må jeg også være i denne åndens fattigdom, helt klar over at jeg ikke vet noe som jeg burde vite det, og at jeg må lære alt fra Mesteren. Jeg må også lære lydighet av det jeg lider. (Hebreerne 5,8; 1. Peter 4,1)

Det er vanskelig å være stille – enten i det indre eller det ytre – når jeg opplever lidelser, når jeg blir fristet og i vanskelige situasjoner. Den naturlige tilbøyeligheten er å klandre andre, dømme vedkommende, rettferdiggjøre meg selv, stille krav og snakke med andre om hva jeg går gjennom. Dette er et forsøk på å få litt menneskelig trøst og unnslippe lidelsene. Det virkelige problemet er at jeg har et kjød hvor det ikke bor noe godt, og Gud ber meg om å ofre de reaksjonene som kommer opp fra kjødet som svar på situasjonen jeg befinner meg i. (Romerne 7,18; Romerne 8,12-13; Kolosserne 3,5)

Når jeg er villig til å erkjenne sannheten om meg selv   – at roten til problemet ligger i mitt eget kjød – så kan jeg frimodig gå til nådens trone for å be om hjelp til å seire. (Hebreerne 4,15-16) Gud hører bønnene til de som er fattige i ånden.

Hvis denne artikkelen om fattigdom i ånden var inspirerende, kan du også være interessert i å lese mer på vår emneside om disippelliv, eller i disse utvalgte artikler:

Å være fattig i ånden

«Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!» Salomos Ordspråk 3,5-7.

Guds tanker og planer for meg fører alltid til en fremtid og et håp. Han har tanker om liv og fred for dem som er fattige i ånden; de som er villige til å bli undervist av ham.

Fattigdom i ånden

Fattigdom i ånden bør ikke forveksles med å være forsagt eller sjenert. Det betyr at jeg lengter etter å være som Jesus, Mesteren, men at jeg også ser hvor udugelig jeg er til å gjøre det på egen hånd. Jeg har et kjød der det ikke bor noe godt, så jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det gode, som Paulus sier, selv om det er det jeg egentlig vil av hele mitt hjerte. (Romerne 7,18)

Denne åndens fattigdom vil få meg til å vende meg til Gud for å finne hans vilje i hver eneste beslutning jeg tar, før jeg åpner munnen min, før jeg dømmer noe. Det gjør meg lærevillig og klar til å motta instruksjoner fra Gud gjennom hans Hellige Ånd. Et glass som er tomt kan fylles. Da får jeg handlekraft, og jeg får nåde over livet mitt. Alt samvirker til det gode for meg, fordi jeg elsker Gud. (Romerne 8,28)

Det vanlige er å stole på min egen forstand; å være sterk i meg selv. Jeg reagerer og handler impulsivt, og baserer mine beslutninger på tidligere erfaringer. Jeg ledes av mine følelser og tanker, og dømmer etter det jeg ser eller hører. Jeg gjør min egen vilje i stedet for Guds vilje, og det er ingen nåde over noe av det. Dette kan bare føre til ytterligere problemer. Dette er det motsatte av å være fattig i ånden.

Å lære lydighet

Skal vi lære å være fattige i ånden, må vi følge forbildet til vår forløper, Jesus.

Han levde for å gjøre Guds vilje, i åndens fattigdom hele livet. Da han kom til jorden som et menneske måtte han lære alt fra Faderen. (Johannes 5,30; Johannes 12,49; Filipperne 2,5-8) Han måtte også lære lydighet av det han led. (Hebreerne 5,8) Det var på grunn av denne opplæringen at han kunne lære sine disipler med ordene: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» Matteus 5,3.

Som disippel må jeg også være i denne åndens fattigdom, helt klar over at jeg ikke vet noe som jeg burde vite det, og at jeg må lære alt fra Mesteren. Jeg må også lære lydighet av det jeg lider. (1. Peter 4,1)

Det er vanskelig å være stille – enten i det indre eller det ytre – når jeg opplever lidelser, når jeg blir fristet og i vanskelige situasjoner. Den naturlige tilbøyeligheten er å klandre andre, dømme vedkommende, rettferdiggjøre meg selv, stille krav og snakke med andre om hva jeg går gjennom. Dette er et forsøk på å få litt menneskelig trøst og unnslippe lidelsene. Det virkelige problemet er at jeg har et kjød hvor det ikke bor noe godt, og Gud ber meg om å ofre de reaksjonene som kommer opp fra kjødet som svar på situasjonen jeg befinner meg i. (Romerne 7,18; Romerne 8,12-13; Kolosserne 3,5)

Når jeg er villig til å erkjenne sannheten om meg selv   – at roten til problemet ligger i mitt eget kjød – så kan jeg frimodig gå til nådens trone for å be om hjelp til å seire. (Hebreerne 4,15-16) Gud hører bønnene til de som er fattige i ånden.

Hvis denne artikkelen om fattigdom i ånden var inspirerende, kan du også være interessert i å lese mer på vår emneside om disippelliv, eller i disse utvalgte artikler:

Å være fattig i ånden

«Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!» Salomos Ordspråk 3,5-7.

Guds tanker og planer for meg fører alltid til en fremtid og et håp. Han har tanker om liv og fred for dem som er fattige i ånden; de som er villige til å bli undervist av ham.

Fattigdom i ånden

Fattigdom i ånden bør ikke forveksles med å være forsagt eller sjenert. Det betyr at jeg lengter etter å være som Jesus, Mesteren, men at jeg også ser hvor udugelig jeg er til å gjøre det på egen hånd. Jeg har et kjød der det ikke bor noe godt, så jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det gode, som Paulus sier, selv om det er det jeg egentlig vil av hele mitt hjerte. (Romerne 7,18)

Denne åndens fattigdom vil få meg til å vende meg til Gud for å finne hans vilje i hver eneste beslutning jeg tar, før jeg åpner munnen min, før jeg dømmer noe. Det gjør meg lærevillig og klar til å motta instruksjoner fra Gud gjennom hans Hellige Ånd. Et glass som er tomt kan fylles. Da får jeg handlekraft, og jeg får nåde over livet mitt. Alt samvirker til det gode for meg, fordi jeg elsker Gud. (Romerne 8,28)

Det vanlige er å stole på min egen forstand; å være sterk i meg selv. Jeg reagerer og handler impulsivt, og baserer mine beslutninger på tidligere erfaringer. Jeg ledes av mine følelser og tanker, og dømmer etter det jeg ser eller hører. Jeg gjør min egen vilje i stedet for Guds vilje, og det er ingen nåde over noe av det. Dette kan bare føre til ytterligere problemer. Dette er det motsatte av å være fattig i ånden.

Å lære lydighet

Skal vi lære å være fattige i ånden, må vi følge forbildet til vår forløper, Jesus.

Han levde for å gjøre Guds vilje, i åndens fattigdom hele livet. Da han kom til jorden som et menneske måtte han lære alt fra Faderen. (Johannes 5,30; Johannes 12,49; Filipperne 2,5-8) Han måtte også lære lydighet av det han led. (Hebreerne 5,8) Det var på grunn av denne opplæringen at han kunne lære sine disipler med ordene: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» Matteus 5,3.

Som disippel må jeg også være i denne åndens fattigdom, helt klar over at jeg ikke vet noe som jeg burde vite det, og at jeg må lære alt fra Mesteren. Jeg må også lære lydighet av det jeg lider. (1. Peter 4,1)

Det er vanskelig å være stille – enten i det indre eller det ytre – når jeg opplever lidelser, når jeg blir fristet og i vanskelige situasjoner. Den naturlige tilbøyeligheten er å klandre andre, dømme vedkommende, rettferdiggjøre meg selv, stille krav og snakke med andre om hva jeg går gjennom. Dette er et forsøk på å få litt menneskelig trøst og unnslippe lidelsene. Det virkelige problemet er at jeg har et kjød hvor det ikke bor noe godt, og Gud ber meg om å ofre de reaksjonene som kommer opp fra kjødet som svar på situasjonen jeg befinner meg i. (Romerne 7,18; Romerne 8,12-13; Kolosserne 3,5)

Når jeg er villig til å erkjenne sannheten om meg selv   – at roten til problemet ligger i mitt eget kjød – så kan jeg frimodig gå til nådens trone for å be om hjelp til å seire. (Hebreerne 4,15-16) Gud hører bønnene til de som er fattige i ånden.

Hvis denne artikkelen om fattigdom i ånden var inspirerende, kan du også være interessert i å lese mer på vår emneside om disippelliv, eller i disse utvalgte artikler:

«Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!» Salomos Ordspråk 3,5-7.

Guds tanker og planer for meg fører alltid til en fremtid og et håp. Han har tanker om liv og fred for dem som er fattige i ånden; de som er villige til å bli undervist av ham.

Fattigdom i ånden

Fattigdom i ånden bør ikke forveksles med å være forsagt eller sjenert. Det betyr at jeg lengter etter å være som Jesus, Mesteren, men at jeg også ser hvor udugelig jeg er til å gjøre det på egen hånd. Jeg har et kjød der det ikke bor noe godt, så jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det gode, som Paulus sier, selv om det er det jeg egentlig vil av hele mitt hjerte. (Romerne 7,18)

Denne åndens fattigdom vil få meg til å vende meg til Gud for å finne hans vilje i hver eneste beslutning jeg tar, før jeg åpner munnen min, før jeg dømmer noe. Det gjør meg lærevillig og klar til å motta instruksjoner fra Gud gjennom hans Hellige Ånd. Et glass som er tomt kan fylles. Da får jeg handlekraft, og jeg får nåde over livet mitt. Alt samvirker til det gode for meg, fordi jeg elsker Gud. (Romerne 8,28)

Det vanlige er å stole på min egen forstand; å være sterk i meg selv. Jeg reagerer og handler impulsivt, og baserer mine beslutninger på tidligere erfaringer. Jeg ledes av mine følelser og tanker, og dømmer etter det jeg ser eller hører. Jeg gjør min egen vilje i stedet for Guds vilje, og det er ingen nåde over noe av det. Dette kan bare føre til ytterligere problemer. Dette er det motsatte av å være fattig i ånden.

Å lære lydighet

Skal vi lære å være fattige i ånden, må vi følge forbildet til vår forløper, Jesus.

Han levde for å gjøre Guds vilje, i åndens fattigdom hele livet. Da han kom til jorden som et menneske måtte han lære alt fra Faderen. (Johannes 5,30; Johannes 12,49; Filipperne 2,5-8) Han måtte også lære lydighet av det han led. (Hebreerne 5,8) Det var på grunn av denne opplæringen at han kunne lære sine disipler med ordene: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» Matteus 5,3.

Som disippel må jeg også være i denne åndens fattigdom, helt klar over at jeg ikke vet noe som jeg burde vite det, og at jeg må lære alt fra Mesteren. Jeg må også lære lydighet av det jeg lider. (1. Peter 4,1)

Det er vanskelig å være stille – enten i det indre eller det ytre – når jeg opplever lidelser, når jeg blir fristet og i vanskelige situasjoner. Den naturlige tilbøyeligheten er å klandre andre, dømme vedkommende, rettferdiggjøre meg selv, stille krav og snakke med andre om hva jeg går gjennom. Dette er et forsøk på å få litt menneskelig trøst og unnslippe lidelsene. Det virkelige problemet er at jeg har et kjød hvor det ikke bor noe godt, og Gud ber meg om å ofre de reaksjonene som kommer opp fra kjødet som svar på situasjonen jeg befinner meg i. (Romerne 7,18; Romerne 8,12-13; Kolosserne 3,5)

Når jeg er villig til å erkjenne sannheten om meg selv   – at roten til problemet ligger i mitt eget kjød – så kan jeg frimodig gå til nådens trone for å be om hjelp til å seire. (Hebreerne 4,15-16) Gud hører bønnene til de som er fattige i ånden.