Hvordan beseire hovmod – roten til all synd

Hovmod (stolthet) er en synd som har vært årsaken til enorm elendighet gjennom menneskets historie. Og alle mennesker, uansett bakgrunn, oppvekst eller kultur, er av natur full av hovmod. Men det er mulig å bli forvandlet og litt etter litt beseire hovmod helt i våre liv!

Hva er hovmod, eller stolthet?

Jeg er sikker på at dette kan besvares på forskjellige måter, men kanskje skal vi først si at hovmod ikke er en synd som man kan begå på samme måte som man begår utroskap eller lyver eller snyter på skatten. Det er snarere en hjerteinnstilling og en tenkemåte. Vi kan ikke se vinden, men vi kan se effekten av vinden, og slik er det også med hovmod. Hovmod får man til å gjøre disse tingene. Kjernen av hovmod er å tenke høyere tanker om seg selv enn en bør. (Romerne 12,3.)

Så det åpenbare neste spørsmålet er: Hva skal jeg tenke om meg selv? Paulus sier at jeg skal tenke «sindig». Hva betyr det? Fakta er at vi alle – hvert menneske som noen gang er født siden Adam og Evas dager – har en fallen natur. Vi har lyster og begjær i kjødet vårt, som betyr at hele vesenet vårt er fullt av egeninteresse og egenvilje. En slik person kan umulig leve et godt liv i ordets fulle forstand – selv om han gjør mange «gode» ting, blir de i bunn grunn gjort av egeninteresse.

Før jeg blir omvendt til Gud, gir jeg etter for denne egeninteressen når jeg synes det er best for meg. Og selv etter at jeg har blitt omvendt og begynt å søke å gjøre Guds vilje, tvinger synden i naturen meg til å gjøre mange ting som er tåpelige, egoistiske og sårende for andre. Disse syndene, bevisste eller ikke, er alvorlige og vil få veldig alvorlige konsekvenser for hele mitt liv, min familie og mine forhold til andre mennesker. Å tenke sindig er derfor å forstå at jeg har mye å bli frelst fra. Det er sannheten. Det er mye å lære, først og fremst fra Gud gjennom Bibelen, hans Hellige Ånd, gjennom apostlene, profetene og lærerne han har plassert i menigheten og fra de andre menneskene han bruker for å hjelpe.

Men hvis jeg er stolt, tror jeg at jeg vet og forstår nok og er god nok til å klare meg uten all denne hjelpen. Jeg vet hvordan jeg skal leve. Jeg trenger ikke en lærer; jeg trenger ikke råd. Jeg kan selv bestemme hva som er rett og galt – og det skal jeg! Og dermed er Gud og hans ord ikke med i tankegangen min. Da gjør jeg alle slags gale ting og sårer andre mennesker uten engang å vite det.

Derfor står det i Salme 10,4, «Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer.»

Hovmod er en synd som ikke bare rammer noen mennesker. Hvert menneske har av natur denne tilbøyeligheten til å ville bestemme selv hva som er riktig og hva som er galt og kvitte seg med Guds lover.

Betyr det at hovmod er roten til all synd?

Ja. Jesaja 14,12-14 beskriver tankene til Lucifer, en engel som var full av visdom og fullkommen i skjønnhet: «Jeg vil stige opp», «Jeg vil reise min trone», og «Jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste». Denne lysten til å opphøye seg selv – hans hovmod – var den første synden. Senere, da han ble kastet ned til jorden som Satan, fristet han Eva til å gjøre nøyaktig det samme ved å si at hvis hun spiste fra treet til kunnskap om godt og ondt, ville hun «bli slik som Gud til å kjenne godt og ondt». (1. Mosebok 3,5.)

Underforstått er tanken at hvis hun kunne stige opp og være som Gud, ville hun ikke trenge Guds lover. Da ville hun selv kunne bestemme hva som var godt og ondt. Hun ville ikke trenge at Gud sa: «Du kan spise av alle trærne, men ikke denne», osv. Lysten til å bestemme selv og være min egen sjef, er roten til all synd. Det er hovmod. Jeg vil gjøre min vilje og se bort fra Guds vilje. Det er ikke tilfeldig at Lucifer sier «jeg vil» hele fem ganger. Dette er akkurat det motsatte av Kristi ånd, som gikk ned og som ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik. (Filipperne 2,5-11.)

Hvordan kan vi merke hovmod i oss selv?

Til det trenger vi to ting. For det første trenger vi samhandling med andre mennesker og omstendigheter – med andre ord trenger vi bare å leve et normalt liv. Hvis vi kunne sitte alene på en tropisk øy der været var fint, hadde vi alt vi trengte og ingenting gikk «galt», ville vi sannsynligvis ha vanskelig for å merke vår egen hovmod. Men når vi samhandler med andre under de normale omstendighetene i livet, vil det ikke ta lang tid før sinne, harme, irritasjon, misunnelse, klage og misnøye osv. løfter de stygge hodene sine. Alle disse syndene har sin rot i mitt hovmod.

Det som er enda verre er at det også er fullt mulig å føle seg berettiget til å ha alle disse negative reaksjonene. I min uvitenhet og stolthet er jeg overbevist om at det er akseptabelt å oppføre seg slik. Så for å anerkjenne disse reaksjonene for hva de egentlig er, trenger jeg en annen viktig ingrediens – jeg må ha med Gud å gjøre i tankene mine. Det er det Bibelen kaller «samfunn» med Gud gjennom hans ord, gjennom Den Hellige Ånd og gjennom hans tjenere i menigheten. Gjennom disse får jeg lys (forståelse) av hva som får meg til å reagere på denne måten, så jeg begynner å sørge over meg selv og vokse i hat mot dette. Derfor er en av de mest tåpelige tingene jeg muligens kan gjøre i livet å trekke meg fra samfunn med andre lemmer på Kristi legeme.

Noen ganger sier folk at de er stolte av noe. Er det galt?

Nei. Det er noe annet som vi noen ganger kaller «stolthet» som kan være positivt. Dette er en følelse av tilfredshet eller glede som kommer fordi jeg, min familie, kolleger eller venner har oppnådd noe givende. Vi sier ofte at vi er «stolte» av disse tingene eller av at vi tilhører et bestemt lag eller gruppe; det er ikke noe galt med den slags «stolthet».

Tilsvarende, hvis jeg har utdannet meg og har erfaring i mitt arbeid eller yrke, er det bra at jeg er sikker på at jeg vet hva jeg gjør. Det ville være synd hvis legen min ikke var sikker på om han ga meg riktig medisin, eller piloten måtte gjette hvordan han skal fly flyet som jeg sitter i!

Denne typen «stolthet» er ikke synd; det er sikkerhet som gjør oss i stand til å utføre ting. Det har en god virkning. Imidlertid er det ganske ulik stoltheten eller hovmodet omtalt tidligere, som er roten til all synd.

Hva er noen eksempler på hovmod?

Det er mange, mange måter virkningene av stolthet viser seg på i måten en person oppfører seg eller på hva vedkommende gjør. Her er bare et lite utvalg av noen eksempler på hovmod:

• Å bli fornærmet – fordi jeg eller familien min har blitt behandlet på en måte som «ikke var oss verdi». Jeg eller vi burde hatt en bedre eller mer rettferdig behandling.
• Bli sint – hvordan tør folk behandle meg slik eller snakke med meg på en slik måte? – Jeg som er så viktig.
• Å være passiv og handlingslammet – fordi jeg ikke føler at jeg kan gjøre ting fullkomment. Kanskje gjør jeg en feil og dummer meg ut. Så hvis jeg ikke kan være perfekt, gjør jeg ikke noe i det hele tatt.
• Å være taus og ikke si hva jeg synes – fordi jeg kan si noe som er feil.
• Å være opprørt og urolig – fordi folk har snakket negativt om meg bak min rygg. Jeg tåler ikke bebreidelse og vanære, så jeg må løpe rundt og prøve å forklare mine handlinger eller motiver.
• Ved å skryte – fordi når jeg forteller om en hendelse, er det veldig viktig for meg at jeg gjør det på en måte som fremstiller meg i et så fordelaktig lys som mulig.
• Ved å lyve – fordi hvis jeg sier sannheten, vil folk tenke dårlig om meg, eller jeg kan få problemer, og det er svært viktig at alle tenker godt om meg.
• Å forakte andre mennesker – fordi de gjør ting annerledes enn meg og jeg synes at min måte er bedre, mer dannet eller raffinert. Eller jeg synes de er mindre flinke, begavede eller velstående osv. Og ved å tenke eller snakke nedsettende om andre mennesker, føler jeg meg uansett en smule mer overlegen!
• Å bli motløs – fordi ting ikke går slik jeg vil, og jeg ser ikke hvordan det blir bedre. Dette ser ikke ut som hovmod, men det er synd, fordi følelsene og planene mine tar høyere rang i livet mitt enn Guds vilje og ledelse.

Hvordan overvinner vi hovmod?

Ved å bli klar over det og dets virkninger og bevisst motarbeide det i våre tanker, ord og gjerninger, kan vi overvinne hovmod.

«Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.» Jakob 4,8. Når vi har å gjøre med Gud i våre tanker, medfører det tukt (irettesettelse) og dom. Vi ser manglene våre. Vi får innse hvor hovmod er virksomt. Vi forstår hvor vår egen vilje lever, og da kan vi ydmyke oss selv ved å være lydige mot Guds lover. Derfor fortsetter Jakob, «Ydmyk dere for Herren …» Jakob 4,10.

Hva betyr det å «fornedre seg selv»?

Det som det ikke betyr er å være i en motløs tilstand og overbevise meg selv at jeg er ubrukelig, håpløs, at jeg er for dårlig til å endre meg, osv. Det har heller ingenting å gjøre med å ta på seg en slags såkalt «ydmyk» ytre oppførsel. Disse tingene er ubrukelige når jeg skal håndtere hovmod. I alle fall er de i det stikk motsatte av Guds ord som gir håp til ethvert menneske uansett hvor dypt vedkommende har syndet. Så disse tingene er faktisk hovmod i forkledning!

Nei, Jesus fornedret seg selv og ble lydig. (Filipperne 2,8.) Det er ikke mulig å ydmyke meg uten å være villig til å adlyde Guds bud. Jeg vil for eksempel ikke fly fra ungdommens lyster. (2. Timoteus 2,22.) Jeg tror at jeg vil bli lykkelig og at det blir mye bedre hvis jeg gir etter for dem. Slik tenker folk naturlig, og det er derfor verden er full av tragiske historier om hvordan slik oppførsel har ført til hjertesorg. Men hvis jeg er villig til å godta at Guds lover er sanne, så jeg «flyr» av hele mitt hjerte, så har jeg fornedret meg selv. Uansett hva andre måtte mene, er det et faktum!

Det er det samme når jeg føler meg bekymret, men allikevel gjør det som er skrevet: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.» Filipperne 4,6. Å gjøre det når jeg blir fristet til det motsatte er hva det vil si å ydmyke meg selv, for da er jeg lydig mot Guds vilje i stedet for min egen. Det er den perfekte motgiften mot å tro at jeg vet alt og ikke trenger Guds hjelp. Slik ydmykhet er det motsatte av hovmodssynden. Det er Jesu Kristi Ånd!